Til
Mette Hanekamhaug
Elisabeth Aspaker.

Hov 3/5-2012

Mobbeseminaret Fredag 27/4-2012


Først vil jeg takke for et flott gjennomført seminar om et tema vi i Stopp Mobbingen virkelig brenner for. 

Temaet for møte skulle være ’Hva er statusen og har vi gode nok strategier for å bekjempe mobbing’. Det var mange gode foredragsholdere som formidlet mye av det samme budskapet. Man har tross både kampanjer, manifester og antimobbeprogram ikke evnet å redusere antall barn som opplever mobbing de siste 30 åra. Det var tilløp til diskusjoner rundt de anerkjente tunge antimobbeprogrammene. Det er lite fruktbart å diskutere disse i form av effekten på reduksjon av mobbing. Vi jobber med barn og familier daglig på skoler spredt over hele landet. Det vi erfarer når det gjelder antimobbeprogrammene, er at de i liten grad brukes etter intensjonene. Dermed kan man si at dem ikke har hatt ønsket effekt. Den viktigste effekten vi mener disse programmene har er kunnskapen dem gir de skoleansatte når dem innføres. Kompetansen rundt det psykososiale hos de skoleansatte synes å være relativt små, dermed så blir det store forskjeller fra klasse til klasse og skole til skole.

Neste tema som var gjenganger er klagesystemet og Fylkesmannens rolle.
Vi kan konkludere enkelt, klagesystemet hjelper INGEN som opplever mobbing. Det holder heller ingen ansvarlig for brudd på elevenes rettigheter etter opplæringslovens §9a. Ved å ha anmeldt flere skoler for brudd på oppl. §9a,kan vi også konkludere med at det ikke medfører straffeansvar å bryte loven for skolene. Denne problemstillingen skal vi jobbe videre med da vi nå anmelder flere skoler, og forsøker å bruke vurderingene fra Høyesterett i saken mot Kristiansand Kommune som ’nye’ momenter, for å kunne holde skolene ansvarlige. Det er da svært bekymringsfullt at Barneombudet tross noe mer penger ikke har fått noen nye mandater for å kunne bistå barn i mobbesaker. Barneombudet uttrykte at hans fokus ville være å ’fremelske’ Fylkesmannen som klageinstans. Dette vet han på forhånd ikke bidrar til hjelp for dem som mobbes.

Derfor ønsker vi å sette fokus på det som ikke ble diskutert på seminaret, dette som et viktig bidrag også til forebygging. Vår forening har fokus på barn i barnehage og grunnskole, i prinsippet barn mellom 1 år og 16 år. Felles for disse, er avhengigheten av voksne til å bistå seg når det oppstår mobbing. For dem er kun 1 ting avgjørende, det er at de voksne stopper mobbingen. Vi har da som utgangspunkt at mobbing vil stoppes hvis alle barnehager/skoler følger opplæringslovens §9a,sånn den er beskrevet/tolket i UDIR sitt rundskriv 2-2010.
Uansett hva slags antimobbeprogram en skole har, hvor dyktig de ansatte er til å fange opp mobbing, så vil det oppstå mobbing. Derfor må man sette søkelyset på håndteringen av de konkrete mobbesakene, samt resultatet av håndteringen. I dag har skolene ingen oversikt over hvem som mobbes, og hvor lenge mobbingen pågår. Når man ser at mobbing er en av de store årsakene til et økende antall unge uføre, som også blir ei tung brukergruppe innenfor psykriatien, så må dette fokuseres på. Med tanke på årelange fokus mot mobbing så mener vi at tiden er inne for å sette klare krav til skolene på området håndtering og stopping av mobbing. Dagens status for barn som mobbes er flg etter vår erfaring:

• Mobbesaker blir ikke dokumentert, kun krav om enkeltvedtak der elev/foresatt direkte ber om tiltak.
• Tross henvendelse fra elev/foresatte blir enkeltvedtak i liten grad brukt.
• De enkeltvedtak som fattes blir i liten grad evaluert, dvs man har liten eller ingen oversikt over om tiltakene man setter i gang faktisk gir resultater.
• Det er i dag ingen form for føringer for oppfølging av skadene den som mobbes påføres.
• Det er ingen føring for oppfølging av den som mobber.
• Verken politianmeldelse av brudd på loven, eller klage til Fylkesmannen hjelper den som mobbes/mobber.
• Lærermobbing synes å være et utbredt fenomen, nærmest umulig for en elev å få respons på varsling av dette.
• Skolens førsteinnstans rådgiver, PPT har lite kapasitet og svært varierende faglig kunnskap om mobbing.
• Med unntak av vår forening, finnes det ingen som bistår barn/familier i møte med skolene når det gjelder mobbesaker.
• Barn med særskilte læringsbehov er overrepresentert i mobbesaker. Dette tross at de gjerne skal ha ekstra oppfølging av skolene. Dette må man tørre å se på/diskutere. 
• I konkrete mobbesaker tar INGEN ansvar. For elev/foresatte opplever man en endeløs rekke av ansvarsfraskrivelser.
• Tross årelang kunnskap om mobbing samt skadevirkningen så er det generell holdning hos skoleansatte at den som mobbes som oftest er ansvarlig for det selv.

Lista kan i utgangspunktet gjøres mye lengre men det er viktigere å se på hva man bør gjøre for de som opplever mobbing. Man bør da ha med seg at det å stoppe mobbesakene som oppstår i seg selv kanskje er det som vil ha best forebyggende effekt. Videre er det helt avgjørende for de barna det gjelder, samt at det vil spare samfunnet for enorme kostnader seinere i disse barnas liv. Man skal også ha med seg at dagens system sørger for at barna som mobbes, samt deres familie opplever ’overgrep’ på ’overgrep’ i mobbesaker. For man får håp når man snakker med politiet, fylkesmannen, barneombudet, eller en politiker. Alle vil signalisere at mobbesaken er uakseptabel, men i praksis vil ingen kunne gjøre noe med det. Dermed skapes det håp, med dertil påfølgende skuffelse, som da oppleves som nok et nytt overgrep.

Vi mener derfor det er helt nødvendig med følgende tiltak:
• Lærere som beviselig mobber, skal fjernes fra arbeid med barn! En uavhengig innstans/ombud må stå for vurderingene i mobbesaker som gjelder lærere, ikke skolens rektor/skoleeier.
• Istedenfor å fokusere på mobbebegrepet, må man fokusere på psykososialt miljø. Mange varslinger i dag følges ikke opp fordi man er usikker på om det kan defineres som mobbing. 
• Man må fokusere på de skoleansattes plikt til å observere, samt gripe inn selv på mistanke i saker som gjelder psykososialt miljø. Tidlig inngripen er avgjørende for å kunne bruke enkle løsninger.
• Sette krav til tiden det skal ta fra en sak avdekkes til den skal være håndtert/stoppet. Dette er helt avgjørende for den som opplever mobbing.
• Kunne holde skoleansatte strafferettslig ansvarlig der dem ikke følger opp barnas rettigheter etter §9a.
• Holde skoleeier strafferettslig ansvarlig der 9§ brytes
• Etablere oppvekstombud over hele landet, med mandat til å bistå barna, samt mandat til å sanksjonere/instruere skolene i konkrete saker.
• Sikre god oppfølging over tid av dem som er utsatt for mobbing over tid, Definere mobbing som et helseproblem.
• Sikre oppfølging/veiledning av den som mobber over tid.
• Sette fokus på veiledning av involverte, istedenfor i dag, bruke store ressurser på å avklare hvem som gjør hva. Igjen, mobbesaker må håndteres som en helsesak, ikke som en rettssak.
• Registrering av hver enkelt mobbesak, samt registrering av når saken ansees som løst. Da med rapporteringsplikt til skoleeier sånn at man kan se på om innsatsen man gjør faktisk virker.
• Innføre omvendt bevisbyrde i straffesaker som gjelder §9a. 
• Sette krav til skolen om å verne den som mobbes, den som mobber må hvis tiltak ikke gir resultater flyttes fra skolen. Dette er for øvrig mulig i dag, men gjøres ikke i praksis.
• Noen barn har blitt mobbet over lang tid, og eneste helsemessig riktig løsning for disse kan være å flytte fra skolen/nærmiljøet av helsemessige årsaker. I disse sakene er det uten tvil alvorlige brudd på §9a fra skolens side, dermed må skole/skoleeier holdes økonomisk ansvarlig for alle fremtidige kostnader en flytting medfører.
• Sikre at alle skoleeiere har kompetanse med kapasitet til å følge opp både veiledning og indirekte behandling av de som har vært utsatt for traumatiserende mobbing.
• Barnevernet kobles ofte inn i mobbesaker, da pga bekymringsmelding fra skolen. BV har verken kompetanse rundt mobbing, eller myndighet ovenfor skolene. Hvis BV skal kunne bistå må dem få kunnskap, samt mandat til å kunne instruere skolene.
• Vi har i dag et nasjonalt barneombud, nå også definert som mobbeombud. Enten må man fjerne begrepet mobbeombud, eller så må man gi barneombudet et mandat til faktisk å være et ombud.

Før det får konsekvenser for skole/skoleeier/skoleansatte å iognere barnas lovpålagte rettigheter kommer man ikke videre i antimobbearbeidet. Barnas rettssikkerhet er i dag helt fraværende i mobbesaker. Det MÅ innføres rettssikkerhet for barna NÅ! Det er det viktigste man på kort sikt kan gjøre for å sikre en ny utvikling i antimobbearbeidet. Videre er det påkrevd å øke kompetansen til de barnehageansatte. Mange negative sosiale mønstre er etablert i barnehagene, og taes med til skolen. Det er også behov for å se på både ordensreglene samt tiltaksplaner. I dag er det i stor grad samme planer for 1-10 klasse. Vi mener disse planene må tilpasses alderen på barna, og minst 3 deles i grunnskolen. 1-4,5-7 samt 8-10 klasse.

Tross mange utfordringer skal vi oppsummere med noe positivt. Det er ingen problem å stoppe mobbing, det kreves kun 1 ansvarlig voksen som griper inn. Hjelp oss å sørge for at alle som jobber med barn/samt har barn blir denne 1 voksne. 

For Stopp Mobbingen

Tore Sveum
Leder