Det dere leser under her er fra virkeligheten.

Mottatt 22.11.09, med tillatelse til å legge inn her

Hørte justisministeren på radioen i dag. Mannen med ansvar for lov og rett her i landet har bestemt seg for at barn og kvinners rett til ikke å bli misshandlet i hjemmet skal tas på alvor. ”Ingen skal være utrygge i eget hjem, der hvor de har rett til å føle seg trygge”, eller noe slikt sa mannen. Og ære være han for det.

Men hvor er justisministeren når barn blir utsatt for skolevold? Når barn blir ødelagt av medelever uten at skolen griper inn med effektive midler? Eller blir ødelagt av lærere som med fullt overlegg, eller i full bevisstløshet, selv bedriver skolevold? Hva gjør justisministeren med det? Jeg har ikke hørt ham si noe om temaet. Kanskje han har sagt en masse og jeg har mistet hørselen, eller bare jeg ikke hørte etter den dagen? Eller kanskje mannen tenker at skole er da ikke mitt bord, det må da vel være bordet til undervisningsministerinnen? Og hva gjør den damen? Jeg har ikke fulgt med henne 24 x 7 som det heter, men jeg har fått med meg at hun har sagt en hel del. Masse faktisk. Det er mulig hun også har gjort noe, - men i så fall har det gått meg hus forbi. 

Og det bringer meg rett over til vår nye supermann, utenriksministeren. Det er ikke lett å unngå å legge merke til det den mannen gjør! Tenk om vi hadde hatt ham på skolebordet! Først fikk han landets pressekorps til samlet å holde kjeft om en supernyhetssak i en uke – under henvisning til at det handlet om liv og død og en nordmanns sikkerhet. Så fikk han mannen ut av Talibans klør på no time – riktignok godt hjulpet av – var det 20 supereksperter som arbeidet dag og natt i en uke? Og så gikk han derfra og rett til tiltak: Landet har fått/skal få en døgnbemannet supermanngruppe full av eksperter som skal bistå ambassader og nordmenn som i vannvare, av dumhet eller ren uflaks havner i uføre der ute i den store verden. For eksempel på toppen av verdens nest høyeste fjell – uten oksygen, fordi de ville se hvordan det var å prøve det. Eller hos Taliban, fordi de så gjerne ville intervjue noen der og ble lurt underbegs, eller i fyllearrest uten penger i det store Syden en plass, fordi de tilfeldigvis ble lurt trill rundt og drakk for mange gratis drinker osv osv.  

80 000 nordmenn havner i uføre ute i verden i året, og superutenriksministeren forklarer uføre og tiltak med at vi reiser mer og lengre, og ambassadene der ute er ofte små og uforberedt. Så derfor trenger både farene folk og de stakkars ambassadene, som ofte mangler både folk, penger og kompetanse, nødvendig bistand.
Hva om det ved undervisningsministerens kontor kunne sitte en stab supermennesker som kunne bistå barn og skoler? Barna våre har ikke dratt ut på tur for å oppleve spenning og erobre nye verdensdeler. De går bare hjemmefra og til skolen hver dag. Hvor de blir utsatt for invalidiserende vold, og så går de hjem igjen. Ja, bortsett fra de dagene foreldrene velger å kjøre og hente dem da, for å spare dem for tyranniseringen langs skoleveien.  Og skolene våre – de har vel både folk, penger og kompetanse nok de da? Siden de i steden for å bli tilført mer, tvert i mot blir ranet for det de har, mener jeg (ref. kutt på 50 lærere i Sandnes-skolen pga budsjett).

Og pressen? Hva med våre barns liv og helse? Vi kan være enige i at det ikke kan være godt å være mor eller far til en mann som sitter i Talibans varetekt. Vi kan også forstå at der og da kan det være greit for både foreldrene og mannen (og statens prestisje) at avisene holder kjeft en uke. Men hvorfor holder avisene kjeft om nesten alle de flerfoldige tusen overgrepene som skjer i norske skoler hver dag? Forstår pressen og ministrene at familiene til barna som blir tyrannisert i den norske lovpålagte skolen har det akkurat like vondt som foreldrene til han som var ute på langtur? Den ene store forskjellen er at når poden er stor og farer i uføre ute i verden møter foreldre forståelse. Mens foreldrene til offer for skolevold kan se barna gå til grunne uten at noen løfter en finger.

Hadde vår store statsminister tatt ofrene for skolevold på alvor, hadde han satt superministeren sin på saken. Da hadde det vært barna våre, og ikke uforsiktige voksne, som endelig fikk hjelp. Men neida.

Mottatt 19.11.09, med tillatelse til å legge inn her
En mors fortelling!
 
Historien er anonym av hensyn til oss som familie og barnet det gjelder.
 
Vi var og er to foreldre, en mamma og en stefar som har fungert som en farsfigur fra det eldste barnet var veldig liten. Vi hadde begge hadde vokst opp på et middels stort tettsted, hvor vi hadde valgt å selv bosette oss som voksene. Ingen av oss som hadde noen gang opplevd å bli mobbet. Vi dømte oss hardt for ikke å ha forstått tidliger. Men det hjelper ikke med skyldfølese.
 
Det var sommer blitt, å vårt eldste barn skulle begynne på skolen denne høsten. H*n hadde gått i barnehage siden h*n var et år gammel, å det fungerte godt. De ansatte i barnehagen spurte oss om vi skulle søke inn barnet på skolen et år for tidlig, da h*n var så moden for alderen og ”skoleklar”, men vi hadde valgt å vente til h*n var 6 år.
 
Vi dro på informasjonsmøte på skolen på våren. Bl.a. fikk vi å fikk med skriv hjem som vi skulle lese for 6 åringen vår. I skrivet sto det punkter eleven skulle informers om.
Bl.a. sto det: ” Miljø:  Kniver og våpen er ikke lov å medbringes”
 - ”Mamma, hva betyr miljø?” sa h*n, å så på oss med troskyldige barneøyne, lyttende til alt det nye som het skole og h*n snart skulle få bli en del av. Akkurat som de store barna h*n så opp til som gikk med skolesekk hver dag.
 Vi leser en dag i VG en større artikkel om hvordan barn på ungdomskolen som ligger ”vegg i vegg” med denne barneskolen sliter med gjenger og vold. Bl.a. hadde ei jente fått tent på håret sitt med ligther da hun ikke kunne gi inngangspengene til ”gjengen” i skoleporten en dag. Videre har en jentegjeng banket opp ei jente.
 
Dette m.m. er med på at vi tar en besluttning om å flytte fra vårt hjemsted før skolestart. Tidlig på sommeren finner vi et hus flere mil fra vårt hjemsted, til nå. Det er et lite landlig sted som for gir tanker om som et lite lokalsamfunn hvor tiden har stått litt stille på flere vis.
 
Butikker stengte kl 17 på hverdager inkl. kiosken du kunne tippe i. Noen foretninger så ut om vi fortsatt var på åttitallet. Enkeltestående spesialforetninger gikk enda lenger tilbake i tid, hvor betjeningen hadde arbeidet der ”bestandig”, uten nevneverdige moderniseringer eller vareopptelling.
 
Vi overtar vårt nye hus først i sommerferien, men velger å dra å besøke skolen barnet vårt nå skal skrives inn på. Mens vi er på besøk denne solskinte sommerdagen synger en av klassene skolesangen deres som vi får høre mens vi går ute i solen å ser på skolens område med nyoppusset lyst og trivelig bygg for førsteklassingene.
Det var en sang med refreng om hvordan de ikke tolererte mobbing på denne skolen. Jeg husker hvordan jeg som mor ble glad for at dette er skolen vårt barn skal begynne på. Skolen var del i et antimobbeprogram og har slagord som utrykket at skolen så hver enkelt elev, og hadde rom for alle.
 
Vi flytter i Juli. Nabohuset har et barn som skal begynne i samme klasse som vårt barn å de leker sammen ganske raskt. Det er en varm og fin sommer med badebasseng i hagen og trampoline som også trekker gjevngamle barn fra nabolaget. Biologisk far gir skriftlig beskjed til skolen at stefar har hans samtykke til å kunne delta iforhold til barnet på alle måter.
 
Vi trivdes godt selv om vi ikke kjente noen. Vi forsto at lokalbefolkningen kjente oss bedre enn vi kjente dem. De visste godt hvor vi bodde osv. Vi var ”de nye” og de fleste hadde en historie å fortelle om forje eier av huset vi hadde kjøpt, som hadde bodd der i flere tiår før pleiehjemmet og livet tok slutt, endten det var apotekeren, taxisjåføren, naboene eller kassadama.
 
Skolen starter og vårt barn gjør det godt faglig på skolen. Leseferdighetene kommer raskt og lett. Vi må ut å handle noen ekstra oppgavebøker og alt arbeides med, med iver og interesse. Barnet forteller ivrig hjemme den første tiden. Engasjement og entusiasme stråler av 6 åringen. Alt av klasseregler tar h*n til seg seriøst.
 
Vi reflekterer litt etter en tid over hvordan h*n ringer ”alle” på klasselisten for å spørre om de skal leke sammen etter skoletid og at det veldig sjeldent er noen som kan. Men noen ganger er det også klassekamerater som kommer for å leke på ettermiddagen.
I førsteklasse tar jeg i en konferansetime tar opp en liten beskymring for det sosiale. Lærinnen forteller at jeg ikke har noe å frykte, men at det er mange sterke jenter i klassen, å det er naturlig at de kjemper litt om oppmerksomhet. Jeg ble også fortalt at lærinnen selv hadde barn som var like gammel som meg, så hun var fullt ut istand til å ta vare på barnet mitt på skolen. Jeg skulle ikke overdrive noen situasjon, som var helt normal.
 
2. klasse er et skoleår uten noen spesielle hendelser hvor konferansetimene viser til et barn som klarer seg godt faglig og ikke utmerker seg på noe vis.
 
Tiden går. Vi opplever etter hvert å ha et litt mer slitsomt barn. H*n krever mye oppmerksomhet og er ”klengete” hjemme. Selv om vi ikke med sikkerhet kan si om dette hadde med skolesituasjonen å gjøre, er det for andre som leser vår historie verdt å ta med. Vi tar kontakt med helsestasjonen å spør om råd. Vi får besøk av en miljøterapaut fra helsestasjonen. Vi opplever mennesket som noe inkompetent, å velger å ikke kontakte helsestasjonen igjen for flere samtaler, da barnet virket utilpass og utrykket ubehag etter møte. Noe vi forsto da det var en lite barnevennlig og pedagoisk tilnærming barnet. Etter et halvt år får vi vite av barnet at denne mijløterapauten (i ettertid vist seg ikke er en beskyttet tittel mao: ikke er noen spesiell stilling med en viss kompetanse) har vært å tatt barnet ut av klassesammenheng, for å snakke med barnet på skolen ved flere anledninger uten at vi som foresatte har fått noen tilbakemeldinger. Grunnen til at barnet vårt fortalte oss dette etter et halvt år var at h*n opplevde det vanskelig å bli tatt ut av klassen og bl.a som et ”avhør” av denne miljøterapauten.
 
Vi tar da kontakt med helsestasjonen å ber om å få kopi av journalen de har skrevet på dette, å ber de stoppe dette. Helsestasjonen får beskjed om at de har opptrådd feil å vegrer seg for å vise oss journalen. Men jeg oppsøker helsestj. å etter noen uker mottar vi et skriv på et avsnitt om at de hadde snakket med barnet, men ikke hadde noe å utsette.
 
I 3.klasse begynner barnet å lyve om unødvendige ting, og stjele smått hjemme. Nabo foreldre kommer til oss med penger deres barn skal ha fått av vårt barn. Vi bedreier oss noe som foreldre, men intensiviserer oppmerksomhet, kvalitetstid og oppfølging av vårt eldste barn. Vi setter strengere grenser, gir konsikvenser. Er mer konsikvente.
Vi snakker mye med barnet om rett og galt. Vi setter av en gitt voksentid med oss foreldre hver kveld uten søsken hvor vi spiller spill, har det hyggelig sammen og prater sammen i fred og ro. Vi legger en stor økonoisk innsats i hobbyaktiviteter som vi følger opp daglig etter hvert. Vi forsøker gi litt kvalitetstid med besteforeldre som vet om problemene og med tanter og onkler som kan gi litt ekstra en helg nå og da. Konferansetimer på skolen tilsier at det ikke er noen problemer på skolen.
 
Kan du kjøre til skolen?  Hørte jeg ofte Dette blir DESSVERRE misforstått som litt latskap. Som virket ha blitt ”umulig” på noen områder. Som gjorde mye galt, men hverdagen var selvsagt ikke så konsentrert som denne historien her blir nedskrevet.
 
H*n blir kjørt til skolen ofte. Noen dager krever vi at h*n går. Det er ikke mer enn et par km gange. Yngre søsken skal i barnehage å noen ganger somler barnet så mye om morgningen at det blir nødvendig å kjøre til skolen for å unngå forsentkomming. Noen ganger kjører vi da småsøsken i barnehagen på veien. H*n går noenganger inn å levere sitt mindre søsken i barnehagen mens mamma venter i bilen. Det er helt i orden for oss (og barnehagen). Et par sommerdager ønsker h*n også å hente i barnehagen å får lov til å ta med vognen å gjøre dette. Vi ringer barnehagen å gir beskjed, å det er helt i orden, og bare hyggelig.
 
Det var èn enkelt settning som gjorde meg som mor betenkt en dag tidlig i 4.klasse. Det var at h*n trengte regnbukse på skolen, når det ikke regnet. Jeg husker godt at jeg svarte at det ikke skulle være nødvendig, i dag? Jo det var det fordi h*n ble så våt av å sitte på trappen i friminuttene. Men hvorfor sitter du på trappen? Svarte jeg. Det er det jeg pleier å gjøre i friminuttene var svaret jeg fikk.
Da ringte det en varsellampe for første gang. Hvorfor sitter barnet på trappen i friminuttene. Hvorfor leker h*n ikke med de andre?
Hvorfor ringer h*n nesten litt desperat  de i klassen etter skoletid uten bedre respons? Hvorfor vil h*n kanskje egentlig ikke gå til skolen?
 
En dag jeg henter på skolen, står jeg parkert utenfor en bom ved skolen. Jeg ser h*n komme gående mot bilen. Foran går det en gjeng små gutter. Plutselig snur den ene gutten seg, løper bakover å går fysisk til angrep. Sparker mens mitt barn ligger nede. Jeg løper ut av bilen, å er svært streng med gutten. For meg var dette en liten gutt, og han ble redd når jeg ble sint. Men for vårt barn var han skremmende. Likevel var barnet mitt glad for at jeg hadde tatt tak i det som jeg gjorde. H*n så jo hvor redd gutten ble, å trodde på at han i allefall ville slutte opp nå. Det var nemmelig ikke første gang fikk jeg vite nå.
Jeg snakker med barnet mitt om dette, å det kommer frem at det også er en gutt i 7. trinn på skolen som mobber og er skummel. Jeg ringer hans foresatte når jeg kommer hjem, å faren lover å snakke  med sin sønn om dette å tar det veldig imøtekommende og seriøst. Det virker gå bedre i et par uker, men så forteller h*n hjemme at mobbingen er igang igjen med gutten i 7.
 
Nå skjer tingene veldig raskt. Vi får kort tid etter beskjed fra barnevernet at de har fått en beskymringsmelding på at barnet vårt ikke har det bra på skolen. Vi skal komme inn til et møte. Det er tilfeldigvis kun et par dager til kommende konferansetime hvor vi har ting å ta opp. Men det at det er så kort tid til denne konferansetimen gjør at vi tenker at vi kan ta det opp der.
 
Da vi kommer til barnevernet for en samtale om denne meldingen får vi vite at melderen ønsker å være anonym ovenfor oss. Vi kjente ingen i nærområdet da vi var tilflyttet og hadde venner og familie et stykke unna.
Når barnevernet mottar en melding har de lov til å kontakte melderen for en samtale, før de kontakter foresatte til barnet det gjelder. Når foresatte blir informert bes foresatte signere at barnevernet får lov til å kontakte skolen eller barnehagen for mer opplysninger om barnet.
Vi får vite at de alt har vært i kontakt med skolen. Ironisk nok ba de om en signatur på at de fikk lov til å kontakte skolen...
Jeg fortalte de da at det kanskje var litt sent å be om?
Dette kunne de ikke svare meg på.
Samtidig var jeg jo som foresatt redd for å virke vanskelig og at det skulle virke som om jeg har noe å skjule, så jeg ga de signaturen.
Men at barnevernet hadde vært i kontakt med skolen først, og ikke kunne gjøre rede for dette. Og det at vi var innflyttere og  ikke hadde noen omgangskrets i nærmiljøet. At meldingen gikk på skoleforholdene, og at skolen var kontaktet før oss, gjorde at vi dannet oss noen tanker.
 
At skolen på telefon med barnevernet, uten at vi hadde hørt noe fra dem, hadde utrykket stor beskymring for barnet på hjemmebane, kom uansett som et sjokk for oss.
Bl.a. hadde de fortalt barnevernet at h*n måtte levere og hente småsøsken i barnehage før og etter skoletid.
Videre sa de til barnevernet at barnet hadde høyt fravær på skolen. Dette undersøkte barnevernet hos skolekontoret som viste at det dreide seg om ”hele” 4 dager på 3,5 år.
Barnevernet kommenterte aldri at skolen ble tatt i løyner.
 
Det begynte å bli vanskelig å tenke på kommende konferansetime, å stefar er nå fast bestemt på å bli med. Biologisk far bor et stykke unna å har nesten ikke kontakt med barnet, men blir informert. Biologisk far sender skriftlig til skolen igjen for sikkerhetskyld at stefar har alle rettigheter til å delta på alt som har med barnet å gjøre i skolesammenheng. Vi møter opp til avtalt tid en sen høstdag.
Da vi står ute på gangen å venter, kommer lærinnen hastende forbi oss å sender oss et sint blikk. Det overasket og satte meg litt ut i øyeblikket. Uforståelig et øyeblikk, men også ubehagelig. Hvor kom det fra? Rektor kommer også overaskende inn. En annen lærer går inn på et bakrom i klasserommet å lukker døren (?)
 (Den lærrinnen ble bak på det bakrommet så lenge vi var der)
Da vi skal til å gå inn i klasserommet kommer rektor å formidler litt høylytt, veldig raskt og nesten litt påtatt bestemt, med store armbevegelser at stefar ikke har lov til å bli med inn! 
Jeg blir satt ut, men jeg opplever at barnet mitt er truet, og beskyttelsesinstinktet i situasjonen, går jeg inn uten stefar. På de sekundene dette tar, er jeg satt ut av balanse iforhold til å stå alene i en situasjon jeg hadde sett for meg å ha med meg støtte, sammen med lærinnen og rektoren. (og lærinne nr. to som jeg vet er på bakrommet) 
Det ble to timer jeg aldri vil glemme.
Om jeg ikke hadde opplevd mobbing selv som barn, så fikk jeg erfare det denne kvelden!
På en side benektet de at det forekom mobbing på skolen. Hvis de skulle i det hele vurdere å ta det seriøst, måtte jeg komme med svært konkrete navn. Men om så var, fikk jeg beskjed gå hjem å se hva det var med mitt barn som gjorde at h*n tiltrakk seg mobbere!
Jeg tar opp hvordan de har uten å fortelle meg noen ting snakket med barnevernet å beskyldt oss for omsorgsvikt?
Her blir jeg møtt med fra lærinnen sin side aggresive verbale utsagn om at hun overbevist antar at jeg er en dårlig mor og at barnet lider av omsorgsvikt. Ingen gode begrunnelser for hvorfor, men hun mener det, sier hun flere ganger. ”Jeg ser meg selv i barnet” sier hun ved et par anledninger.
 
Du vet at du er en god mor, men kritikken føles så vond og skremmende! Jeg bristet, i gråt. Rektor forsøker å dekke litt over med at de for fremtiden skal ha andre rutiner for kontakt med barnevernet, da jeg er opprørt over at de ikke har snakket med meg først. Men de har overtaket når jeg bryter sammen. Min mann kommer etter et par timer til å se meg igjennom vinduenen da det nå var blitt mørkt ute, og lyset inne lyste opp situasjonen og meg, igjennom vinduet. Han kommer inn å sier at nå er det nok, å tar meg med ut der ifra.
 
Dagen etter kjører jeg barnet på skolen. Jeg lover at jeg skal komme å hente med bil. ”Hold ut lille vennen min”. Jeg turte ikke holde barnet hjemme denne dagen, selv om alt i meg sa at det var det jeg så gjerne ville. Noe var veldig galt her! Men nå måtte jeg ikke gjøre noe som kunne brukes imot oss. Jeg var redd jeg også.
 
Jeg reiser hjem igjen å søker jeg alt jeg kan på internett.
Hva gjør vi nå? Vi snakket kvelden før, etter det fatale møte med skolen, om vi skulle selge huset, å flytte for å få barnet på en annen skole? Vi hadde ikke bodd her så lenge, så med omkostninger for kjøp og salg av bolig ville det bli et økonomisk sp.mål i tillegg. Jeg leser meg til at jeg kan ta barnet ut av skolen å gi hjemmeundervisning akutt. Jeg ringer en orgnisasjon i Norge for hjemmeundervisning, å snakker med en dame der som forteller meg at jeg har lov til å ta barnet ut på dagen! Jeg må kun skriftlig gi beskjed til skole og skolekontor i første omgang. Jeg bestemmer meg for dette som en midlertid løsning. Jeg ringer en barndomsvenn som har en far jeg vet har lang erfaring som lærer, spesial lærer og flere år i barneverntjenesten. Han stiller opp som ansvarlig for at undervisningen jeg skal gi barnet hjemme skal kvalitetsikres av han. Dette er en formalitet, som hvis barnet skulle fått hjemmeundervisning av meg i over et halvt år, en formelt faglig person ville se til at undervisningen var akseptabel.
 
Jeg henter barnet på skolen samme dag, og kommer aldri til å glemme det øyeblikket! Jeg så nå hvordan blikket var senket. Hvor ensomt h*n kommer over skolegården. Hvor sakte h*n gikk, samtidig som h*n ikke så fremover. Hvordan var egentlig skoledagen her? H*n visste ikke om noen annen skolehverdag! Dette var å gå på skolen, men ensomheten gjalt ikke alle. Usikkerheten gjalt ikke alle andre. Etterpå får jeg vite hvordan lærinnene (også hun på bakrommet kvelden før) har tatt barnet ut av klassen å forhørt  henne iform av: ”Hva sa mamma etter møte i går? Har mamma sagt noe hjemme i går kveld eller i dag tidlig?” )
 
Da h*n setter seg i bilen å jeg sier:
”Dette var din siste dag her vennen min. Du slutter fra og med nå, å skal aldri måtte dra tilbake hit igjen”.
Det kom gledestårer i barneansiktet, og jeg så hvordan lettelsen var å lese i hele ansiktet.  Blikket som så på meg med en utenkelig overaskelse. Jeg måtte bekrefte det flere ganger.
Det var sant og det var mulig. Smilet som kom, ikke minst og takknemligheten. H*n takket meg igjen og igjen.... og igjen...
og gjør det fortsatt noen ganger, nå flere år senere....
 
Når h*n fikk vite at skolen her var over, gikk det hull på mye vondt. Tyggheten i å vite at det aldri mer ble den samme skoleveien. Aldri flere friminutter på den skolen, gjorde at alt kunne komme frem. 
Vi fikk vite så mye vondt! Skoleveien består av en gangbru over en av norges største elver og da volden og mobbingen bl.a. gikk ut på at om h*n sladdret til noen skulle h*n kastet ut av denne broen av den tidligere nevnte 7. klassingen (kanskje 15 meter ned) og i denne elven med strømmningen, sier det seg selv hvilken frykt barnet bar på.
H*n hadde tidligere sagt ifra på skolen som h*n var opplært til da h*n ble introdusert for skolereglene. Mobberene hadde også blitt tatt inn til rektors kontor for reprimader, men mobbingen eskalerte bare etter slike oppvasker og truslene i tillegg gjorde at h*n sluttet å si ifra på skolen.
 
Hvorfor sa du ingenting til mamma eller oss? H*n kjente sine foreldre å visste at om h*n sa ifra hjemme ville det bli tatt affære. Men frykten for hva som da kunne skje i etterkant om f.eks mamma møtte på skolen å tok opp dette var dessverre større. Derfor ble det skjult hjemme og det ble dessverre skjult godt nok til at vi hjemme ikke visste.
 
Videre fortalte h*n nå at det var på denne barneskolens totale 7 trinn, i barnets øyne totalt 12 mobbeoffere h*n visste om. H*n kunne også navngi hele 48 mobbere totalt hvor av ikke alle mobbet vårt barn. Navnene sendes rektor, som ba om navn tidligere. Noen av mobberene var også selv mobbeoffere i andre relasjoner. 
Dette syns vi var så ille, at vi bestemte oss for å sende brev til hver av de 12 foreldrene hvor vi fortalte vår historie og at deres barn var nevn som mobbeoffer, med tips om å snakke med barna sine, hvor vi også fortalte hvordan vi ikke hadde vært klar over noenting.
 
I disse dager fikk vi oppringninger fra bl.a. to foresatte av tidligere elever i klassen. Begge fortalte en lignende historie som vår. Det var også her blitt meldt anonymt til barnevernet, og skolen hadde hatt møter de hadde opplevd som svært vanskelige. Den ene familien hadde valgt å flytte til en nærliggende skolekrets. Den andre familien hadde byttet skolekrets på barnet sitt, å anbefalte oss å søke oss til denne skolen som de hadde blitt anbefalt av barnevernet skulle være en god skole.
Foreldrene til de tolv som fikk brev av oss, gikk sammen å krevde et ekstra ordinært foreldremøte. Jeg ble invitert til å delta da brevene jeg hadde sendt ut var tema. Jeg spurte de to andre foresatte som også hadde tatt sine barn ut av samme klasse før oss, om de isåfall ville bli med. Først var svaret ja, men begge trakk seg og jeg orket ikke dra alene. Etter dette møte roet saken seg til at vi ikke hørte noe mer. Foreldrene virket beroliget. Vi fikk høre at lærere på skolen (og rektor) ikke trodde vi hadde lov til å ta barnet ut av skolen som vi gjorde. De ventet på at barnet skulle måtte komme tilbake til skolen igjen, og derfor ikke tok vår skriftlige utskrivelse alvorlig på dette tidspunktet. Elevene fikk beskjed om at vårt barn var syk de første ukene. Da var ryktene alt gått så langt at det var elevene i klassen som fortalte lærerene at h*n faktisk hadde sluttet på skolen. Lærerene hadde virket nesten vantro til dette (gjengitt).
 
Vi søkte barnet vårt til skolen vi var anbefalt. Dette fikk vi igjennom etter 2 mnd. hjemmeundervisning, men med forbehold om at vi måtte dekke skyss selv da vi frivillig valgte å bytte skole til en skole barnet ikke sognet til. De første mnd. dekket vi skoleskyss, men tenkte at vi var ikke enig i at dette var en frivillig løsning, å konfronterer skolesjefen med ansvaret for en trygg skolevei bl.a.
Skolesjefen påsto at de ikke har ansvar for skoleveien. I strid med hva som står på kommunens skolenettsider nå i dag. Men det er også i ettertid tilføyd et punkt om at skolebytte nå skal godkjennes også av fraflyttende skole...
Skolen avkreftet at det forekom mobbing på skolen, fortalte skolesjefen meg gang på gang.
Dessuten satte skolesjefen tvil til om vi faktisk hadde lov til å ta barnet ut av skolen å gi hjemmeundervisning de mnd. vi gjorde det?
Vi redegjorde rettighetene våre flere ganger, til skolesjefen i kommunen. En fra lokalbefolkningen forteller oss at skolesjefen er venn med rektor på skolen uten at vi kan ta det for mer enn at det er noe vi får høre på folkemunne og legge oss på minnet. 
På dette tidspunktet tok vi kopi av all korrenspondanse med skole, skolekontor, skolesjef og sendte kopiene til barnevernet.
 
Vi hadde blitt advart om at hjemmeundervisning kunne bli sett på som en bekymring hos barnevernet, men vi hørte lite om det fra barnevernet her.
 
Etter 4 anker og flere mnd. gikk skoleskyss saken forbi skolesjefen til et utvalg, som godkjente fri skoleskyss for barnet. Dette så vi som en seier da det bekreftet en innrømmelse om at skoleveien ikke hadde vært trygg tidligere, og at det var skolesystemet sitt ansvarsområde.
Et avsluttene møte med barnevernet ga oss skyssmål som ressursterke foreldre som tok tak i situasjoner og en kommentar ”Vi ville godkjent dere som fosterforeldre og skulle dere en dag i fremtiden ønske å være en ressurs for andre barn, må dere ta kontakt”
 
Vi tok kontakt med lokalavisen, men ble avvist. Vi tok kontakt med advokat for å se på behandlingen skolen hadde gitt oss. Advokaten var kjent i nærmiljøet. Han forteller at redaktøren i lokalavisen også er en venn av rektoren på skolen, så at vi ble avvist av avisen er han ikke overasket over. Han anbefalte oss å anmelde rektor og lærere for tjenesteforsømmelse i forbindelse med mobbingen. Videre for trakasering av oss unner møtet vi hadde, og for brudd på taushetspliken iforhold til barnevernet hvor de uttalte seg uten å snakke med oss først. Vi fikk vite at dette ville bli henlagt av det lokale politiet, men en anke ville gjøre så lærerinne og rektor måtte om ikke annet inn til avhør å gjøre rede for seg.
Trakkaseringen ville bli henlagt pga. manglende vitner, men en anmeldelse ville uansett være rimelig. Så vi gjorde dette. Det ble henlagt og vi anket og det ble henlagt igjen. Når vi møtte lærinnene på butikken var det en stund hatefulle blikk, men etter hvert ble blikkene mer usikkre og vikende.
 
En dag noen mnd. senere, får barnet vårt oppleve grov mobbing via internett. (MSN Chat) H*n roper på meg, å jeg får se hvordan nabobarnet sender ”smilyer” som blir kappet hodet av med motorsag bl.a og tekst hvor det skrives om ”du skulle vært død” m.m.
Jeg tok på meg skoene å gikk over til naboen. Barnet var hjemme alene, men hadde noen venner hos seg, så dette var litt gruppefremkalt. Jeg fortalte de at de var skyld i at vårt barn måtte bytte skole og ba dem refektere litt over det!
Moren kom over samme kveld for å snakke med meg, men trodde ikke på hva jeg fortalte om jeg ikke kunne beviste dette med en ”logg”. Dessverre var det ingen logg på før dette skjedde.
Jeg fortalte moren at nå hadde vi fått til å bytte skole, å håpet at barnet vårt kunne få gå ifred i gaten her vi bor, så vi slapp å flytte. 
Etter dette ble det faktisk helt slutt på kontakt fra tidligere mobbere inkl. dette nabobarnet.
 
Den nye skolen tok imot oss på en proffesjonell måte, og var informert om hva som var årsaken til bytte av skole. Den nye lærinnen var fantastisk. Det var ikke bare medlidenhet, men oppbacking på å finne selvtilitt og tro på seg selv. Og lære å også legge vekk en litt overfølsom sårbarhet etter  hvert.  Og raskt merket vi at det ble dannet vennskap med klassekamerater i ordets rette betydning. Faglig gikk det fra bra til svært bra.
 
Det har nå gått 3 år på skolen vi byttet til, å det fungerer fortsatt upåklagelig. Vi har fått på mange måter fått et nytt barn, eller rettere fått tilbake barnet vårt, selv om h*n nå er blitt et større skolebarn.
Vi har i dag et barn som er trygg på seg selv. Som er popluær blandt de andre barna. Som er venner med alle. Som har trygghet til å stå alene og til å stå for egene meninger og standpunkter. Som ektefølt kan mye om empati og omsorg for andre. Som har utviklet seg til et veldig rettferdig menneske. Som forteller mye hjemme, å føler seg trygg på at alt kan fortelles hjemme.
Som aldri mer lyver eller stjeler. Det skjedde påfallende aldri mer, etter at vi tok barnet ut av den tidligere skolen!
Også innefor hobbyaktiviteter har selvtilitten økt gradvis hele tiden, å også her utmerker h*n seg i dag som målrettet og flink. Vi har fått et barn som virker glad! Som vi stoler på og som vi vet stoler på oss. Som tør å si fra, men også bekrefter hvor mye vi betyr.
 
Våre barn tar i dag buss til skole de i utgangspunktet ikke sogner til. Det er kun vårt eldste barn som får gratis skyss, men et mnd. kort koster 200,- pr. mnd. og det er det verdt for at vi føler oss trygge på at de har det best mulig så mange timer av sin barndom. Vi kjører litt bil for at de skal være med klassevenner, men vennene var ikke i nabolaget tidligere likevel.
Dette er tross alt en ”happy ending story”. Hvor vi har glade, selvsikre, ressusterke barn som gleder seg over fremtiden foran seg. De har store entusiastiske mål, fordi de bl.a har tro på seg selv og fordi de ikke trenger bruke sin kapasitet på vanskeligheter i skolehverdagen.
 
Om noen mnd. skal h*n begynne på ungdomskolen hvor h*n vil settes sammen med tidligere medelever igjen. Vi har snakket mye om dette, og h*n forteller at det ikke lenger er skremmende, da h*n nå føler at h*n har fått opparbeidet seg tro på seg selv, og har flere støttende venner i sine nye klassekameater de siste årene, som vet hva h*n har opplevd og som har uttalt at de skal støtte og være der.
 
Det siste halve året har også enkelte tidligere medelever tatt kontakt via internett så smått. Nå med en ydmyk og nesten smiskete fremferd. Vårt barn reflekterte over dette nylig å sa at h*n trodde det kanskje kunne være dårlig samvittighet blandt enkelte, og det at h*n ble tatt så brått ut av klassen å byttet skole kanskje vekket enkelte.
 
For noen dager siden sitter vi i bilen . Vi lytter vagt til radioen, men blir sittende å lytte til et tema som omhandlet mobbing. Det var en nettside som het stoppmobbingen.no En politiker kommenterer ikke udelt positivt sine synspunkter rundt gruppen. Mens barnet mitt sier det jeg tenker. Tankene går videre å h*n sier: "Jeg var den nye mamma. Den som ikke kjente noen fra barnehagen her." Det var grunnlaget den gangen. Jeg finner senere nettsiden, og her er etter noen mailer historien vår anoymt for publisering, da den kanskje kan nå et eller flere som trenger styrke i å se at noe av det de opplever er tilbakelagt for andre og at tiden vil gå videre uansett.
 
Vi håper og tror at ungdomskolen skal fungere for våre barn.
Men vi vil med dette fortelle andre at ikke vent for lenge. Det er fritt skolevalg i Norge! Vårt barn vet at om ungdomskolen likevel skulle bli for vanskelig, så vil vi ikke kjempe en kamp her igjen, men flytte.
 
Men vet du at barnet ditt sliter på skolen og du opplever at skolen ikke gjør nok med situasjonen, så ta barnet ut av skolen! Flere forteller om barn som får psykiske problemer, som angst og deprisjoner, også senere i livet som følge av mobbing på skolen. Vi så selv symptomene på deprisjon hos vårt barn. Skal man komme ut av en deprisjon må man fokusere på løsninger, ikke problem. Lær og vis barna at det finnes løsninger. Tro på det positive og forkast de negative.
 
 
trygge barn, blir trygge voksene
 
Tro på at dere har valg. Fokuser på løsningene. Alle har ikke mulighet til å gi hjemmeundervisning, men alle har lov til å søke til en annen skole.
Jeg tenker at når en elev søkes til en skole pga mobbing, er det noe den nye skolen vil være klar over, å forsøke å jobbe aktivt med at ikke skal skje hos dem. I allefall opplevde vi det slik.
 
At enkelte ”vet best” å vil skåne skolene for å bli hengt ut har en så mye lavere verdi enn barna våre! At enkelte vil kritisere og klage på at skolen blir hengt ut, har en enda lavere verdi målt opp mot barna våre. At enkelte angriper stoppmobbingen.no virker på meg som et usikkerhets forsvar. Hvem syns vel ikke at det ville vært skummelt om en du har behandlet urett går sammen med flere å tar kontakt med deg igjen? Det er skummelt når noen sladdrer og du vet at du har gjort noe galt, være seg en dårlig jobb. Mennesker som kan behandle barn og foreldre slik vi opplevde det, vil ikke naturlig imøtekomme en slik konfrontasjon på en god måte tror jeg. Men andre gjorde kanskje feil pga uvitenhet og vil kanskje tilegne seg kunnskap for å gjøre en bedre jobb for fremtiden. For disse vil fokus og informasjon være noe positivt.
 
Alle barn er født med en mulighet til å bli trygge voksene og kunne se tilbake på en trygg barndom. Dessverre går det ikke slik for alle, men mobbing i Norge i 2009 er totalt unødvendig og ikke noe politikere skulle måtte sette av tid på å skulle løse. Hver eneste dag teller! Og en liste over skoler som har hatt mobbeproblematikk i den grad at elevene har måtte flyttes ut av skolen, har ikke vondt av å få oppmerksomhet! Det er så mye mindre vondt enn hva barnet opplevde uansett. Det gir reaksjoner og retter søkelyset mye sterkere enn en langsiktig og mer skoleskånsom tilnærming. Vi har ingen dager å miste. Og ingen har bedre forslag som vil løse problemene raskere enn de som velger å ikke skåne skolene som ikke tar ansvaret sitt godt nok
 
Ingen voksene være seg rektorer, politikere eller noen andre skulle tørre å sette seg over det å tro de vet bedre og med det raskere løsninger enn å skrike høyt at nok er nok! Det setter i allefall mer søkelys på alle de barna som går til skolen hver dag med ubehag.
Mitt barn ble drapstruet og vil at skolen skal navngis på denne siden, for å advare andre foreldre til å følge godt med.
 
Likevel vil vi ha historien anonymt publisert og ikke linket til aktuell skole, da belastningen var unødvendig, ubehagelig, og vi vil fokusere fremover. Vi har hatt vårt for en god stund, og vil ha våre barn mer diskre igjennom resten av sin skoletid for å unngå mobbing bl.a. ironisk nok. Innen vårt yngste barn går ut av grunnskolen håper vi dette ikke lenger er et tema.
 
 
* Mamma *






Mottatt 17.11.09, med tillatelse til å legge inn her
Foreldre har sendt skriftlig klage til skolen uten svar, skolen har og antimobbe
kampanje, og føler at vi har blitt mobbet av både lærere og rektor i tillegg.

I julen 2006 nektet jeg å sette min fot på skolens område, etter mye depresjon og skulking fra skolen pga. angst for å bli mobbet mye mer. Og etter en lang tid så fikk jeg endelig starte på en annen skole i påsken 2007 og fikk mer en normal skolegang der jeg gikk med flere som slet med psykiske ting.

Rektor/Skole ledelsen fra den gamle skolen tok heller aldri kontakt med meg som var mobbeofferet, og slet selv i lang tid etter dette og har enda ikke kommet fullstendig over det.
Fordi jeg slet lenge med dette, må jeg ha tatt videregående over lengre tid pga.
angst for skole og store depresjoner.

Jeg ble mobbet i så lang tid jeg kan huske på skolen, helst psykisk mobbing, men ble litt fysisk mobbing og.
Jeg ble og mobbet på barneskolen, og håpte selv at det ville gå over på
ungdomsskolen, men det ble bare verre og verre for meg.
Jeg har og tatt kontakt med flere helsesøstre, sosialarbeidere og miljøarbeidere på skolen uten å bli tatt på alvor, ble først tatt på alvor når jeg prøvde å ta selvmord, Da ble jeg sendt rett til psykiatrisk avd. for ungdom. og hørte
lite fra skolen igjen.

Etter jeg sluttet fikk jeg tilsendt skolens skolekatalog med bilder av alle klasser. I starten av denne katalogen hadde selv rektor skrevet at ******* Ungdomsskole var en mobbe fri skole, de tolererte ikke mobbing på deres skole, Hvis noen ble mobbet ble dette opp fulgt straks.
Jeg ble veldig satt ut etter denne skolekatalogen og etter jeg fikk den slet jeg
bare mer




Mottatt 13.11.09, med tillatelse til å legge inn her
Føler meg sliten og trett, hvorfor skal det være så vanskelig å forstå?? Ønsker bare å være med å bidra til å forebygge/stoppe mobbing. Har fått følt dette på kroppen selv, har ett barn som har måttet bytte skole pga mobbing. Som følge av dette fikk mitt barn diagnose sosial angst og situasjonsbetinget depresjon. dette medførte panikkangstanfall og selvmordstanker - vi måtte holde oppsyn med barnet 24 timer i døgnet en periode pga fare for selvmord (fikk tilbud om innleggelse på barne- og ungdomspsykriatisk avdeling). Ønsker at INGEN andre barn/familier skal måtte oppleve det samme som oss.

Mobbing er ett tema som opptar meg, jeg tilegner meg kunnskap gjennom bøker, foredrag og internettet. Meldte meg derfor inn i ”facebook” gruppen stopp mobbingen da denne ble opprettet – gruppen drives av de samme personene som står bak internettsiden Stopp Mobbingen. Dette er ett forum hvor det blir diskutert rundt temaet mobbing og hensikten er å finne løsninger som skal forebygge/stoppe mobbing.

Følte det som en seier da internettsiden ”stopp mobbingen” ble omtalt i media, tenkte at nå blir vi endelig tatt på alvor - mobbing er jo ett problem som vi alle vil bli kvitt.

Blir veldig skuffet når det kun fokuseres på mobberegisteret, politikere uttaler hvor dumt, uprofesjonelt, lite konstruktivt dette tiltaket er, rektorer føler seg mobbet og personvernet blir ikke tatt hensyn til. Min hensikt har aldri vært å ”henge” ut skolen. Mobbesaken vår ble ikke løst, grunnen til dette er at de skoleansatte har for lite kunnskap om hvordan forebygge, avdekke og stoppe mobbing.

Hjemme hos oss har mobbing blitt ett tema som det snakkes høyt om. Forteller mine barn at det er mobberne som må endre atferd/holdning og ikke mobberofferet. Ønsker ikke at mitt barn skal skamme seg, alt som ikke kan snakkes høyt om forbindes med skam

Jeg synes at en del er tatt ut av en sammenhengen og at internettsiden ”Stopp mobbingen” med sine tilhengere nå blir stemplet som useriøse. Enn kan spør seg om det bør brukes andre metoder for å bli hørt? Mener mobberegisteret forteller noe om hvor stort problemet er, skulle virkelig ønsker at det ikke fantes, men vikeligheten er dessverre ikke slik. Så hvem er det da som har ansvaret for denne listen, hvorfor har denne oppstått og hvordan unngår man at det påføres flere navn? Det er ett spørsmål enn kan stille seg.

Kjenner igjen den samme vonde følelsen i magen – mobbeproblematikken blir ikke tatt på alvor. Nå er jeg stemplet som en hevntørstig mor som handler i affeksjon og ikke tenker på personvernet av barnet sitt .


kom på mail 12.11.09 med tillatelse om å publisere denne
Jeg gledet meg til å starte på skolen når jeg starte i 1 klasse,men fra 1 klasse og til 9 klasse så var min skoledag et mareritt. Jeg ble mobbet pga stammingen og hvordan jeg så ut og vær dag var det samme. De sa stygge ting og de gjemte vekk ting å det var mange ganger jeg skulket skolen...mobbingen førte til at jeg fikk dårlig selvbilde å i 8 klasse så startet jeg med selvskading. Lærerene gjorde ingenting for å stoppe mobbingen selv om jeg sa ifra mange ganger, jeg trur at de som mobber ikke forstår hva det gjør med den personen som blir mobbet. Den siste skoledagen så var jeg glad for at jeg aldri skulle gå på skole mer og mens andre gråt fordi dem sa farvel til hverandre så var jeg lettet over at aldri skulle jeg bli mobbet.
Det var noen som sa unnskyld for at de var ekkel imot meg og jeg tenkte at hvis de hadde tenkt seg om mange ganger så hadde de ikke mobbet meg eller andre på skolen.
Jeg sliter fremdeles med dårlig selvbilde å jeg tenker at hvorfor det var meg som ble utsatt for mobbingen og hvorfor det finnes.

Og til dere som mobber andre så vil jeg si at dere må tenke dere om hva det gjør med den personen som blir utsatt for mobbingen. Å slutt å mobb andre og tenk på hvis det hadde vært DU som hadde blitt mobbet for det kunnet ha vært akkurat DEG.


kom på mail 10.11.09, og publisert med tillatelse

Hei!
Jeg vil gjerne dele en historie anonymt.
Vi valgte å flytte til ny barneskolekrets etter at barnet vårt ble mobbet over flere år.
Vi forsøkte forgjeves å ta opp problemet med både foreldrene til de andre barna og ledelsen (lærere og rektor) ved skolen, uten å bli tatt seriøst.
Grunnen kan ha vært at barnet vårt alltid har vært veldig rolig, snill og skoleflink, og det dermed kanskje ikke ble oppfattet som at det var noen problemer. Mobbingen skjedde for det meste i friminutter og på skolevei.
Det var snakk som døyping i snø, væte ut klær i dusjen, skubbing, slag og mye psykisk mobbing. 
Barnet vårt begynte etterhvert å grue seg til skolen og forandret oppførsel. Det var tydelig at noe var galt.

Vi besøkte noen av de andre foreldrene men ble møtt med de utroligste ansvarsfraskrivelser. Som et eksempel kan jeg nevne en mor som nettopp hadde vært på kurs (hun er ansatt i helsesektoren) og lært at noen barn ønsket å bli mobbet for å få oppmerksomhet... Når man hører slikt blir man jo bare målløs.
Andre så ikke noe problem fordi deres sønn eller datter hadde det helt flott i klassen. Og når deres barn ikke har problemer så var tydeligvis alt helt greit.
Rektor løste mobbing (synes hun selv) ved å sette mobberne på sitt kontor. I en time, to timer, tre timer osv... etter graden av alvorlighet. Hun kontaktet derimot aldri foreldrene deres. Jeg har aldri skjønt, og kommer aldri heller til å skjønne hvordan hun kunne mene at dette skulle hjelpe. Hennes filosofi med å ordne opp internt på skolen bidro kun til at problemene økte. Hvorfor skal ikke foreldre få vite at deres barn er mobbere?
Og er det virkelig en straff å sitte på rektors kontor? Enkelte fikk jo bare en høyere stjerne blant de andre elevene.
Etter flere år med ond sirkel og forsøk på å få bukt med problemet kom jeg over nettsiden http://www.foreldrenettet.no/cgi-bin/fug/imaker?id=24440&visdybde=2&aktiv=24440 (foreldrenettet.no) hvor jeg fant ut at vi faktisk hadde rett til å få snakke med noe som kalles sosial-lærer. I løpet av årene hadde rektor aldri nevnt noe om sosial-lærer på skolen. Påfølgende dag ringte jeg henne og krevde et møte med henne og skolens sosial-lærer (som jeg da fikk bekreftet eksisterte).
Etter dette ble det faktisk noe bedre. Barnet vårt fikk en person å snakke med som ikke var mamma og pappa og ikke var egen lærer. På dette tidspunktet hadde vi allerede bestemt oss for å flytte, men jeg er glad barnet vårt fikk hjelp noen uker... etter årevis med mobbing. Kanskje kan denne følelsen av å endelig bli tatt på alvor være et bittelite plaster på såret?
Vårt barn har det nå etter forholdene veldig fint men jeg merker at disse opplevelsene ligger lagret et eller annet sted og jeg er veldig redd for hvordan det vil gjøre utslag senere i livet. Jeg bare håper kommunen har noe slags tilbud til ungdom som har slike negative erfaringer å bearbeide.

Jeg kunne fortalt så mye mye mer, men skal prøve å begrense meg så det blir lesbart. Vil bare avslutte med følgende: Jeg unner ingen
å oppleve et barn stå foran et åpent vindu og si: "mamma, jeg har bare lyst til å hoppe ut", men samtidig skulle jeg ønske rektor og de andre foreldrene var til stede akkurat da... kanskje de da ville våknet.



kom på mail 10.11.09, og publisert med tillatelse
Vårt barnebarn var en meget glad og godt likt elev fram til en gang i 4. klasse da problemer meldte seg.

Foreldrene tok tidlig kontakt med skolen og fikk beskjed om at barnet var blitt en urokråke i klassen som ikke brydde seg om lekser. Foreldrene ba gutten om å fortelle sin historie; Andre elever i klassen hadde begynte å erte, dytte og sparke. Selv om han var mindre og lettere enn flere av mobberne, tok han igjen med samme mynt. Han fikk alltid skylda for å ha begynt plagingen. Vakten så aldri begynnelsen, bare når han tok igjen. I lengre tid spurte vi gutten hvordan det var på skolen. Samme historien gjentok seg. Foreldrene tok kontakt med skolen som avfeide guttens versjon. Vakter og klasseforstander hadde jo sett at det var han som plaget de andre og at han derfor må tåle såpass. De hevdet å ha vitner, noe vi ikke hadde, selvsagt. Nå begynte også klasseforstander med mobbing i et forsøk på å få kontroll over guttens oppførsel. Gutten utviklet etter hvert nervøs (iflg helsesøster) kremting, særlig på skoledager. Det ble etter hvert flere møter med klasseforstander, sosiallærer og rektor. Saken tilspisset seg og det ble ved flere anledninger foreslått at gutten kunne få bytte skole. Som bestefar foreslo jeg etter hvert min støtte – ja jeg forlangte nærmest å få bli med. Det ble ett møte før sommerferie – uten resultat. I løpet av sommerferien avtok den nervøse kremtingen kraftig. Mindre enn en måned etter skolestart, begynte kremtingen pånytt og i samtaler med gutten får jeg servert de gamle historiene. Klasseforstander var nå begynt å kalle ham en sau p.g.a. kremtingen, og mobberne oppfattet jo det som den rene oppfordringen til fortsatt mobbing, og flere hengte seg på mobbingen. Nye møter med skolen ble gjennomført med til dels høyt konfliktnivå. Vi forlangte at klasseforstander måtte bli erstattet og at skolen måtte få slutt på mobbingen. Skolen utviste etter hvert mangel på engasjement i saken og mente at flytting til annen skole var eneste utvei. Dette vill ikke gutten, noe som vi støttet ham 100% i. Den nervøse kremtingen ble til dels heftig fram mot jul. Konflikten mellom oss og skolen økte og kulminerte ved våre to siste møter før påskeferien. Rektor tvilte på at jeg hadde noe berettiget krav om å være tilstede på møtene, selv om faren var bortreist. I møtet med klasseforstander og sosiallærer krever vi at klasseforstander måtte erstattes straks. I neste møtet med rektor og sosiallærer forlangte vi dette i enda klarere ordelag og at vi ikke under noen omstendigheter ville akseptere samme klasseforstander etter sommerferien. Rektor ble så provosert at han i sinne sa ”Jeg har vært rektor i 25 år så dere må ikke komme her og fortelle meg hva jeg skal gjøre.”

Jeg vet ikke om vi skal ta æren eller skylden for at rektor og klasseforstander var blitt erstattet da skolen begynte igjen etter sommerferien. Umiddelbart fikk vi til et godt samarbeid med begge og de fikk til meget gode resultater, ikke bare med vår gutt men også med hele klassen. Den nye klasseforstanderen var usedvanlig pedagogisk og systematisk i sitt arbeid. Ved juletider hadde klassen gjenopprettet et så normalt sosialt nivå som man kan forvente for dette klassetrinnet, sa klasseforstanderen. Gutten vår ble igjen glad og arbeidsvillig med leksene – noe han ikke hadde vært de siste to årene. Gutten har i dag, flere år senere, ingen problemer med mobbing. Men en del grunnleggende kunnskaper fra de to turbulente årene kunne nok merkes en tid, kanskje litt fremdeles.

Hvordan kan skoler være så naive og tro at de ikke har mobbing?

Hvordan kan skoler la være å ta fatt i mobbetilfeller?

Hvordan kan skoler ha samvittighet til å nedprioritere mobbing som over tid og i alvorlige tilfeller kan medføre selvmord?

Hvordan kan skoler hevde at de vet hva som skjer når den som starter mobbingen hver gang vil være umulig å oppdage?

Hvis det er noen som med 100% sikkerhet kan vite hvem som begynte, er det mobber og den mobbeoffer.

Hvordan skal skole og foreldre kunne samarbeide når skolen ikke tror på elev og foreldre som er genuint engasjert?

Bestefar.


Mottatt på mail 09.11.09, og publisert med tillatelse
Dagene ble adskillig tyngre på barneskolen den dagen da man merket at
sorteringen mellom de kule og ukule begynte. Med en splittet familie,
lite ressurser og en mor som gjorde alt for å få endene til å møtes
var det kanskje ikke så lett å være med på alt av fotball og
aktiviteter som gjorde det lettere å bli akseptert i den grad man kan
kalle å bli sluppet å bli plaget på daglig basis det. De venner man i
flere år hadde hatt på besøk hjemme samt vært invitert hjem til mistet
man kontakten med og løsningen ble å forsvinne inn i en verden av
bøker, egen fantasi og i praksis isolere seg for å slippe å bli såret.
Etterhvert blir man slik at man forventer det verste for ikke å bli
skuffet.

Ikke ønsker man å bekymre de man bryr seg om heller, så man biter det
i seg og lar være å si noe. Helt til den dagen da man friminutt etter
friminutt har hatt et haleheng av mobbere som har kastet skjellsord
for å få en reaksjon utav deg hvorpå man snur seg rundt og slår til
den første og beste av de. DA ble det oppstyr, da ble det brev hjem og
møter om hva som hadde skjedd, dog var det kun jeg som fikk gjennomgå.
Jeg måtte jo skjønne at vold ikke var løsningen, det var jo helt
forferdelig det jeg hadde gjort. De andre hadde jo bare sagt litt
småfrekke ting, det var da bare å overse.

Å få fotballer kastet i hodet mens man spiser lunch, få melk tømt i
ryggsekken, måtte springe rundt etter den nye luen som din mor hadde
strikket mens de andre kaster den mellom seg hver gang man går inn
gjennom skoleporten samt ha en nagende følelse hver gang man går inn i
et rom og praten stopper. Det er noe som setter spor uansett hvordan
man vrir og vender på det. Forhåpentligvis har det gjort meg til et
bedre menneske på den måten at jeg lettere ser hva andre sliter med og
har høyere empati med andre. På den andre siden sliter man med
selvtillitt, bekymrer seg i mye større grad og tåler kritikk veldig
dårlig. Problemet med slik dagligdags mobbing er at det for foreldre
til de som utøver det samt lærerne som ikke ønsker å ta dette alvorlig
og helst ser det forsvinner av seg selv, virker det ufarlig og noe man
burde utstå når man kun ser det som individuelle episoder og ikke ser
helheten i det. Et lite stikk er ikke så farlig, derimot når man
ganger dette med hundrevis av skoledager så stikker det dypt.

Selv den dag idag er det ikke uten en viss glede man legger merke til
at en av de største plageåndene for 20 år siden nå utøver lavtlønnede
jobber og storhetstiden som fotballstjerne på juniorlaget er forbi
forlengst. Selvsagt kan man nå i ettertid se at mye av dette tydelig
kan skyldes deres foreldre, men det er ingen unnskyldning og
forklaring for å la en annen stakkars liten unge få oppleve det samme,
muligens også enda verre og mer hensynsløst. Man burde heller sende
disse ungene til egne instituasjoner og skoler hvor de ble tatt vare
på av terapauter og spesialpedagoger for å lære de å takle aggresjonen
og problemene de har slik at de ikke har noen mulighet til å la det gå
utover andres uskyldige forsvarsløse barn.

Beskytt mobbeoffrene, ikke mobberne!

Mvh

A.R.F.



Kom på mail, publisert med tillatelse 09.11.09
Jeg begynte i første klasse på xxxxx skole i 1981. Undersøkelser som ble gjort i forkant, viste at jeg lå litt over grunnleggende ferdigheter for årstrinnet. Jeg gledet meg til å begynne på skolen. Jeg var en nyskjerrig guttunge, som ville gjerne ha svar på det meste. Da jeg begynte på skolen, så startet etpar års helvete. Jeg ble ikke mobbet av medelever, men jeg ble syndebukk for alt mulig rart at "sprell" som skjedde på skolen. Jeg skal ikke påstå at jeg var snill som et lam bestandig, men uansett hva som skjedde. Knuste vinduer, tette toaletter, velting av søppelbøtter etc, så ble jeg etter kort tid hovedmistenkt. Jeg forsøkte å fortelle hjemme at jeg gjorde ikke alt det de beskyldte meg for. Det var venner av min mor, som hørte om alt jeg ble beskyldt for, som virkelig ikke kunne tro at jeg holdt på med slik. For jeg var jo en slik høflig, snill gutt. Min mor har fortalt meg, siden hun ofte var hjemme, at når hun hørte det var telefon fra skolen, så begynte hun med: Hva har han gjort nå?
 
Denne skolen var rett og slett pillråtten. Jeg husker en episode med en lærer som jeg faktisk satte pris på. Men siden skolen ettersigende hadde problemer med at denne læreren ville være uavhengig fra organisasjoner i skolen, så var skolen opptatt av å få vedkommende bort. Vi var mange som satte pris på denne læreren, og da det ble fortalt at denne læreren ble beskyldt for forferdelige forhold mot en elev, så kunne jeg fortelle at jeg var faktisk tilstede da læreren skulle ha gjort noe av dette forfærdelige, men vedkommende gjorde absolutt ingenting klanderverdig. Men karrieren til vedkommende var naturligvis over.
 
Jeg forsøkte å fortelle hjemme om forholdene på skolen, men dessverre valgte de heller å tro på skolen. Men heldigvis for meg, skolens beskyldninger mot meg talte til slutt til min fordel. Det skjedde på følgende måte: Skolen ringte til min mor og fortalte at nå hadde jeg vært på ferde igjen. Det var bare et lite problem for skolen: De hadde selv dokumentasjon på at jeg ikke kunne gjort det jeg ble beskyldt for. Jeg satt allerede hjemme og "sonet" en utvisning.Skolen hadde sannsynligvis vært for snar på avtrekkeren denne gangen, og ikke sjekket hvem som var utvist fra skolen. Da tok min mor affære og flyttet meg til en annen skole. Men siden dette var før jul, måtte jeg gå ferdig skoleåret.
 
Jeg ble overflyttet til en ny skole ved begynnelsen av neste skoleår. Da jeg begynte på denne skolen, xxxxx skole, så var min tillit til lærere og skole generellt på frysepunktet. Jeg ventet egentlig bare til det første sprellet skjedde, så kunne skolen noen innledende runder, bli enig om jeg var gjerningsperson for sprellene og være ferdig med det. Heldigvis så fikk jeg en fantastisk lærer. En lærer som fortalte meg at, uansett hva som skjedde så skulle han se til, at jeg aldri noen gang mer følte at jeg fikk skyld for noe jeg ikke gjorde. Som tidligere nevnt, så var min tillit til lærere og skole på frysepunktet, så jeg tok det for å være prat. Men tenkte, vi får se. Men han holdt ord. På denne skolen så følte jeg aldri at jeg fikk urettmessig skyld for noe som helst. Og denne læreren gjorde at jeg begynte å trives på skolen igjen. Selv om mitt læringsutbytte på xxxxx skole hadde vært meget begrenset, så klarte jeg likevel å komme meg opp på faglig nivå som de øvrige i klassen i løpet av det første året. Mye takket være en lærer.
 
Men hvor lenge var egentlig Adam i paradis? Min familie besluttet da jeg omtrent hadde begynt på ungdomsskolen, å flytte til xxxxxxxx. Jeg mistet mine venner og mine ankepunkter. Jeg begynte i Okt 1987 på xxxxxx barne og ungdomskole i xxxxx kommune. Dagen før jeg skulle på skolen, så var jeg på et slags informasjonsmøte på skolen med rektor. Der opplevde jeg noe jeg aldri trodde kunne skje. Like før jeg, og min mor skulle forlate møte så begynte rektoren å nevne en rekke navn på elever. Dette var elever som jeg, i følge rektor, måtte holde meg langt unna. Disse var pøbler. Både min mor og meg reagerte meget sterkt på episoden. Og jeg husker en episode fra de første dagene på skolen. Jeg kom styrtende litt forsent inn på skolen og gikk rett og slett på en medelev. Denne medeleven tok det med godt humør, og spurte om jeg ikke var den nye eleven på skolen. Jeg fortalte at det var tilfellet og ville presentere meg. Det samme gjorde denne medeleven, men da han nevnte navnet sitt, så rykket jeg litt til. Dette må denne personen ha fanget opp, for han uttalte: Så rektor har fortalt om meg. Gjennom mine år på denne ungdomsskolen så gjorde denne medeleven aldri noe beklagelig mot meg. Faktisk ved et tilfelle når sykkelen min ble stjålet, så var det han, den såkalte pøbelen, som kom med sykkelen tilbake.
 
En annen episode fra de første dager ved denne skolen var i en engelsk-time. Siden jeg kom til skolen omtrent 2 mnd. etter skolestart så fikk jeg pult helt oppe ved kateteret. Og da sa hun først til hele klassen: "turn til 23", så deretter så hun på meg, sa navnet mitt og sa "side 23", dette gjentok seg gjennom hele timen. Jeg ble mer og mer irritert på en slik oppførsel. Læreren fremstilte meg som om jeg var dum. Så i friminuttet så ba jeg henne vennligst om å kutte ut. Jeg er ikke dum, og forøvrig så var vi kommet 10 sider lenger i boka. Så kutt ut. Dette var en dobbeltime. Så når friminuttet var ferdig, og engelsk-timen begynte på igjen, så fortsatte hun sannelig på samme måten. Først på engelsk til hele klassen, for deretter oversette spesielt for meg. Jeg fant meg aldri til rette på denne skolen. Nå er jo kommunen hvor denne skolen er hjemmeværende en drittplass i seg selv, men holdningen som gjennomsyret denne skolen var forkastelig. Det var ekstrem forskjellsbehandling av elever. Noen elever kunne gjøre hva de ville, uten at det fikk konsekvenser, mens andre elever fikk automatisk skyld, hvis et eller annet hadde skjedd. Min forrige skole var meget opptatt av å være inkluderende og åpen. Denne var det stikk motsatte.
 
Denne skolen har dessverre vært med å forme meg. Det medfører at jeg dessverre velger feil løsninger hvis jeg kommer i den situasjonen at jeg føler jeg for skyld for forhold jeg ikke har noe med. Dette har medført at jeg ikke har blitt særlig glad i menneskeheten generellt. Og for å vise hvor tragisk det kan gå. Når det gjelder navnene på medelever som rektor nevnte på informasjonsmøte, før jeg begynte på skolen. Så er veldig mange av dem døde idag. Enten av selvmord eller av narkotikaoverdoser.
 
Heldigvis ble denne skolen lagt ned etpar år etter at jeg gikk ut. Dvs ungdomskole-delen. Barneskolen er der enda. Og ikke overraskende så står denne skolen på listen  over skoler som dere har sendt brev til.



Kommet på mail 09.11.09, og publisert med tillatelse

Hei..
 
Jeg vil bare si at det som dere gjør er en flott ting. Bare så synd ingen tok tak i mobbingen når jeg gikk på skolen.
 
Jeg er en 30 år gammel transseksuell. For dere som ikke vet hva det betyr så er man født i feil kropp og som skaper store problemer i livet. Jeg ble mobbet for det når jeg gikk på barneskolen, det var da endringene kom på meg som sterkest, fordi jeg viste ikke helt hva som skjedde med meg og kroppen min. Ble ofte mobbet for homse, noe jeg ikke har vært eller vil være. Når jeg var på barneskolen hadde jeg en del asthma, og jeg fikk steorider for å kunne puste, noe som gjorde at jeg la på meg på samme tiden og som igjen gjorde at mine kjønnsorganer ikke ble helt som de skulle, noe som jeg ble mobbet for i dusjen i gymtimen.
 
På min skole Kvernevik skole begynte jeg å skulke for jeg orket ikke være der, da jeg ofte ble banket opp, etter det kom dårlige karakterer, mine kunnskaper om diverse finnes ikke. Jeg kan ikke gangetabellen, jeg kan ikke brøk, kan ikke skrive lange tekster. osv. :|
 
Når jeg kom til ungdomsskolen ble det bare værre, og flere mobbere, skulket i flere dager av gangen, mine foreldre prøve å få meg til å gå, men det var bare helt håpløst, Istede for å ta mobberene og utvise de fra skolen, kom straffen på meg. De fikk bra karakterer og jeg fikk dårlige fordi jeg aldri orket å være på skolen. Mine karakterer var så dårlige at jeg kom inn kun på et fag i videregående (kokk). Staffen kom på meg fordi jeg ikke "gadd" å gå på skolen, men det var ikke helt det som lå bak. Rektoren på Smiodden skole (Stavanger) gjorde ingenting, det var ingen form for støtte, og han lot mobberene bare mobbe videre uten noen form for staff på de som gjorde det. Det var bare ord som "Slutt med det", "Det er nok nå". Unger den gang hørte ikke på voksne, de bare gikk over streken når de kunne for å vise hvem som hadde makt.
 
Sitter og tenker på den dag idag at jeg kunne hatt en godt betalt jobb, men jeg kommer ikke inn på noen skolen, og jeg er litt for gammel nå. Alt jeg sitter igjen med, er et dårlig liv og ingen jobb. Jeg er kun uføretrygdet. Nav mener jeg ikke er utviklet nok til å kunne gjøre noe.
 
Jeg føler livet mitt er ødelagt, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre. Sliter forsatt med selvmordstanker pga av mobbingen som skjedde for flere år siden.




Mottat på mail 08.11.09, med tillatelse til å publisere her
Ja hvor skal jeg begynne.... Min sønn begynte på ******** skole i slutten av 1, klasse fordi den skolen han gikk på ble nedlagt. For meg er dette et veldig vanskelig og ømt tema siden jeg nå i ettertid ser at jeg skulle reagert så mye tidligere. Vel, etter en uke på ****** skole begynte gutten min å snakke om at han var forfulgt og de var etter han. Jeg tenkte at dette var fantasi for han sa det kun i perioder og så ble det med det. Opp igjennom årene på konferansetimene så snakket læreren om at han var flink og hjelpsom men at han kunne bli veldig sint til tider. Hun sa også at han var flink på skolen men at han trengte lesetrening. Min mann og jeg følte at vi hadde en god tone men ettersom årene gikk likte vi denne læreren mindre og mindre fordi hun virket ikke oppriktig lenger og hadde en unnskyldende måte å være på. Sa aldri ting direkte.Da min sønn begynte i femte klasse havnet han stadig i bråk der vi fikk tilbakemeldinger som at han var veldig aggressiv og at de andre barna var veldig redd han. Jeg merket også at han begynte å bli mer sinna hjemme, det var vanskelig å få han til å gjøre lekser og om det hadde vært konflikter på skolen så var det alltid dems feil. Vi hadde mange diskusjoner hjemme som alltid endte med krangel og gråt, så begynte han å si at vi tok dems (skolens) side og at også vi var i mot han. Vi ble innkalt til assisterende rektor, hvor også læreren og sosiallæreren var tilstede et par ganger, hvor de ikke visste hva de skulle gjøre med han, vi sa at vi skulle jobbe mye med han hjemme og snakke mye om hvordan man skal oppføre seg på skolen, så sa vi at han trenger mye oppmuntring fra skolen. Så ble vi innkalt igjen rett før sommeren hvor de foreslo at vi skulle involvere ppt, hvor vi da sa vi ville gjøre et forsøk frem til ferien og at vi kunne ha et møte på høsten og ta en evnt avgjørelse da.
 
Det tok ikke lang tid etter at skolen hadde begynt før problemene igjen kom på løpende bænd og alltid var det da fokus på vår sønn og at han ble mer og mer voldelig og kom med trusler. Så da var det å møte rektor og sosiallærer (som begge var nye) hvor vi ble presentert for et ultimatum der vi enten gikk med på å kontakte ppt eller så ville skolen melde oss til barnevernet. Hverken jeg eller min mann er vanskelige å samarbeide med men vi likte lite at vi ble truet til noe som vi ikke hadde pratet noe særlig om hverken med skolen eller oss i mellom. Vi sa jo at vi kan trekke inn ppt men at vi følte skolen også var en del av problemet og ikke bare vår sønn. Dette ble avfeid med en gang. Vi hadde mange møter etter dette og jeg snakket veldig mye med vår sønn, Han hadde i femte klasse hatt en gående konflikt med en gutt i klassen hvor min sønn hadde slått denne gutten og vi hadde møter sammen med den gutten og hans foreldre, dette ble da bedre. Selv om gutten fortsatte å være veldig verbal mot min sønn. Min sønn kunne fortelle oss at den andre gutten aldri lot han være i fred men fikk klar beskjed fra oss at han skulle overse dette. Sønnen vår hadde også konflikter med andre opp igjennom og kom alltid og sa at det var kun han som fikk kjeft eller fikk straff og at det var derfor han ble så sinna og reagerte så sterkt, det var aldri noen som trodde på han, kunne han fortelle oss. Dette visste vi jo også at faktisk hadde skjedd, en episode  når de ventet på bussen som skulle kjøre dem til svømming, var at denne gutten og min sønn hadde kranglet, der gutten hadde tatt kvelertak på min sønn og hvor min sønn gjorde det samme tilbake og spurte om gutten syntes det var godt. En lærer kom og så at min sønn var veldig sint og ikke fikk kontakt med han. Lærern valgte da å la min sønn alene bli igjen på skolen, hvor alle de andre fikk dra på svømming også gutten som startet det hele. Min sønn satt og så at bussen dro og han satt igjen med alle sine følelser alene. Han var ikke veldig bli da han kom hjem og ville slutte på skolen, noe han pleide å si hver gang han hadde hatt en konflikt. Etter en annen episoede ble min sønn båret av tre lærere gjennom hele skolegården og opp på rektors kontor, dette opplevde min sønn som veldig krenkende, han har opplevd å bli kastet gjennom luften og ned i en sofa av en mannelig lærer, han har kommet hjem med kloremerker oppover armene fra en lærer som sa hun ville stoppe han fordi han var så sint. og mye mye mer.
 
Tilbake til møtene med rektor og sosiallærer. Jeg er selv pedagogisk leder i en barnehage og reagerer veldig på hvordan skolen har taklet min sønn. Det første halvåret i 6 klasse ble bare værre og værre for han, han trakk seg bort fra oss og han sluttet å leke, sluttet å kose og sluttet å være den glade gutten vi visste han var. Da vi hadde sagt ja til ppt var jeg nok engang på et møte med rektor og sosiallærer og rektor spurte om jeg var villig til å ha med en fra en spesialskole på møtet for han var tilfeldigvis på skolen denne dagen. For å vise samarbeidsvilje sa jeg ja. Denne manne satt og snakket om at han gjerne ville ta inn min sønn og teste han og hvor heldig vi var om vi godttok det fordi de normalt hadde lange ventelister. Jeg fikk ingen god følelse her da han snakket om at påståelige barn som regel havnet i kriminelle miljø osv. Rektoren var veldig ivrig etter å få han til å teste min sønn men jeg sa at jeg måtte diskutere dette med mannen min. Jeg gikk derfra og følte meg totalt overkjørt. Da jeg snakket med mannen min så ble vi enige om at vi ville ikke at han skulle testes der fordi vi ikke var enig i skolens syn på vår sønn. Skolen mente at han hadde store problemer og da spesiellt med sinne. Vi var enig i at han hadde utviklet et veldig sinne de siste årene men det vi ikke klarte å begripe var at det var sønnen vår som hadde et problem som måtte diagnoseres og behandles, for vår sønn slik vi kjente han var at han siden han var fire hadde vært med aktivt i en fotballklubb, han var med på turning, hadde mange venner utenom skolen og vi hadde aldri opplevd at han oppførte seg slik noe annet sted enn på skolen. Dette syntes vi var rart og sa at skolen måtte ta sin del i en evnt skyld for problemene som var oppstått. Da vi takket nei til å ha vår sønn utredet av spesialskolen, fordi vi ville vente til ppt kom inn i bildet, så meldte skolen oss til barnevernet. Vi fikk da innkalling og ble "utredet" av de, og de kom til konklusjonen at saken skulle aldri vært meldt til barnevernet. Vel skolen tok en avgjørelse og isolerte vår sønn fra de andre elevene. Han måtte møte opp til pedagogisk fagsenter, hvor han hadde timer alene med en lærer, som etter min mening ikke hadde god nok kompetanse. De tok også vår sønn vekk fra frimenuttene, han fikk ikke gå ut når det var andre elever ute. Han måtte gjøre seg "fortjent" til å komme tilbake til klassen sakte, og dersom han ikke oppførte seg slik de ville så fikk han ikke være i klassen. Min sønn skulle få lov å ha sine egne friminutt ved å være i gymsalen, der skulle han få velge to tre stykker som han ville ha med seg. Det var avtalen de hadde. Etterhvert som det ble kjent blandt elevene at han fikk ha gymsalen og kunne velge hvem han ville ha med ble det plutselig mange som ville være vennen hans, og være med. Sosiallærer sa til vår sønn at alle som ville måtte få lov til å være med fordi det var en connekt skole og da måtte man tenke på de andre, han måtte ta hensyn til dem. Dette igjen følte min sønn som et svik siden avtalen var at han skulle selv få velge hvem som skulle bli med. Da jeg tok opp dette fikk jeg beskjed om at jeg måtte forstå at slik var det. Min sønn trengte ikke å bli tatt hensyn til men han skulle ta hensyn til andre. Jeg kunne skrevet om mange andre episoder også men da ville jeg skrevet sider på sider, så det skal jeg ikke gjøre. Ppt kom etterhvert inn i bildet og hadde sin utredning og de kunne se at vår sønn var sint og frustrert og at han etter konflikter hadde veldig vanskelig for å konsentrere seg i klassen. Vi skulle sette opp tiltak men kom ikke så langt. For etter en konflikt som min sønn og jeg hadde hjemme gikk han opp til rektor sitt kontor og sa at han skulle drepe henne, han var veldig frustret men assisterende rektor fikk roet han ned og snakket med han om at slikt måtte han ikke si, dette var min sønn enig i, han visste at det var feil. Assisterende rektor ringte meg og vi snakket sammen og ordnet opp, trodde jeg (dette ver en torsdag). Mandag morgen klokken ni ringte rektor og sa at hun hadde ringt politiet fordi min sønn hadde kommet med trusler og da måtte vi møte opp dagen etter klokken ni i et møte med skole, og politi. Jeg ble ganske så sint siden det var en helligdag for oss og vi skulle feire dagen. Jeg ga rektoren huden full og ba denne om å slutte å plage oss og at det var meget ubetenksomt å forstyrre oss denne dagen. Jeg ga klar beskjed om at vi ikke kom til å komme. Senere den dagen ringte politiet meg og spurte om det passet bedre førstkommede torsdag, hvor jeg svarte at det var helt greit men at det var feil at det var rektoren som ringte siden vi hadde en gående konflikt. Vi møtte opp torsdagen sammen med sønnen vår siden de ba han om å være med. De som skulle være med på møtet var, rektor, sosiallærer, to politimenn, ppt, mannen min, jeg og sønnen vår. Min sønn var veldig redd og ville selvsagt ikke snakke så det endte med at den ene politimannen, mannen min og sønnen vår gikk på et eget rom der han kunne få snkke med politimanne så skulle vi andre snakke sammen uten sønnen vår da de var ferdig. Politimannen snakket med sønnen vår og kunne fortelle at gutten visste at han hadde gjort noe feil og at han ikke mente det. Politimannen spurte også om hva skolen kunne gjøre for at sønnen vår kunne få det bedre på skolen. Han sa; At noen hører på meg, at de ikke fotfølger meg, og at jeg får roe meg ned alene dersom jeg er sint. Dette hadde vi prøvd å få skolen til å gjøre i et år. Rektor satt der og var så blid og positiv og mente at man skulle få til et samarbeid, hun var ikke så glad da jeg og mannen min konfronterte henne med at hun ikke sto for ting hun hadde sagt til oss som foreldre og prøvde å si noe annet når ppt og politiet var tilstede. Men det endte med at vi skulle prøve å legge ting bak oss og gå fremover og etter juleferien skulle vi sette inn tiltak med ppt og skolen som var til det beste for sønnen vår. Min mann og jeg var ikke fprnøyde og vår tillitt til rektor og sosiallærer var ødelagt.
 
Vi valgte å bytte skole etter jul, og det var det beste vi kunne ha gjort for vår sønn, han begynte å oppføre seg som "seg selv" igjen, han begynte å leke og kose, selv om det fortsatt sitter igjen. Han tåler ikke rektoren den dag i dag og jeg ser at han blir sint dersom vi skulle komme til å snakke om henne. Vi har nå flyttet til utlandet og han er flinkest i klassen, har toppskår i fagene og en masse venner. Han er ikke sint lenger og er den gode gutten vår igjen. Det som er bra er at veldig mange elever på ******* skole sier at de savner han og at det er kjedelig uten han der.
 
Jeg har veldig lyst til å ta dette videre men vet ikke helt hvordan eller til hvem for jeg mener at ******* skole gikk langt over grensen her. Det gjør også min søster som er lærer og utdanner seg til å bli rektor, i tillegg til alle hennes kollegaer ved skolen hun på den tiden jobbet ved. Min søster var med på nesten alle møtene fordi jeg ville ha med noen som kjente til skolesystemet og jeg er evig takknemlig for det for da vet jeg at vi ikke var urimelige i våre antagelser mot ******** skole.
 
Det var en veldig sår tid siden jeg selv som barn ble mobbet av min lærer og hadde det vanskelig i hele skoletiden, selv om jeg og mannen min kanskje kom på banen litt seint så kom vi i hvertfall inn, min foreldre trodde ikke på meg før jeg ble voksen og den dag i dag orker jeg ikke se læreren min, det gjør meg faktisk dårlig å bare høre navnet hans. Læreren til sønnen min meldte seg helt ut og var ikke med på noen møter, noe jeg også mener er veldig rart, hvordan kan den personen som hadde mest med han å gjøre ikke være tilstede på noe som handlet om hennes elev.
 
Beklager dette ble mye lenger enn jeg hadde tenkt det skulle bli.
 
Setter pris på at det er noen som tar seg tid til å gøre noe med et stort poblem, hatten av for dere;-)



kom på mail 07.11.09, med tillatelse til å publisere denne historien
Jeg sitter her helt for meg selv, mens jeg tenker på hvor alle vennene mine har blitt av.

Det begynte på barneskolen, jeg hadde mange gode venner som var der for meg, når jeg gråt på skolen, fordi jeg ikke ville gå der. Men det var jo selvfølgelig noen mobbere der også. Dem putta gress i maten min, slengte dritt til meg, ødelagte tingene mine, tok ting ifra penalet mitt, og gud veit hva dem IKKE gjorde. (Det var ikke så mye som ikke blei gjort) Jeg skjønner ikke hvorfor dem holdt på sånn, hva hadde jeg gjort dem?

Når vi skulle begynne på ungdomskolen så trudde jeg alt skulle bli bedre, få nye venner og få slutt på denne mobbinga. Men det blei ikke noe bedre for meg, alle vennene mine kom i klasse og fikk flere nye venner, mens jeg var den eneste jente ifra Løken skole, som kom i klasse med nesten bare ukjente folk. Jeg blei skilt ifra alle vennene mine og jeg kom selvfølgelig i klasse med di som gjorde dritt/mobbet/ertet ja kall det hva du vil! Jeg fikk heller ikke lov til å bytte klasse, siden det var fullt i di andre allerede.

Så jeg tenkte at jeg fikk jo prøve, dagene gikk og jeg begynte å like meg. Men mann skal aldri si aldri, jeg begynte å få dritt kommentarer mot meg som f. eks ”send sms hvis det er noe” Noe som gikk meg på nervene, hvorfor var det jeg som sku få det slengt i trynet flere ganger om dagen, var da ikke bare jeg som hadde sånt på msn! Og jeg likte meg ikke på skolen, jeg begynte å gråte siden jeg virkelig trudde mobbinga var over, men det var den ikke! Jeg var borte fra skolen i litt over 1 mnd, jeg klarte bare ikke å være der, jeg fikk angst anfall og hyperventilerte. Barnevernet mente at det var mamma og pappa sin feil at jeg hadde det sånn, men dem skjønte jo ikke at jeg blei mobbet! Da slo mamma i bordet å sa at det ikke var mamma og pappa sin feil. Helsesøstera var enig med mamma, dette kunne ikke ha noe med skilsmissen demmes å gjøre, for jeg hadde aldri reagert på det.

Jeg begynte hos en ”healer” som jeg gikk til noen ganger i måneden og til slutt flere ganger i uken, jeg fikk 15 vitaminer jeg skulle ta hver dag, i 3 ”puljer” i løpet av en dag. Det begynte å gå over, og hele 9 og 10 klasse gikk som smurt, utenom at jeg begynte å misslike meg selv og føle at jeg fikk mindre og mindre kontakt med vennene mine. Og dem fortsatte å slenge dritt til meg. Så skulle vi begynne på Videregående, det gledet jeg meg til, men gruet meg utrolig mye også, jeg kom inn på allmenn, men fikk byttet til Idrettslinja sammen med Tonje, og jeg var ganske fornøyd med klassen. Det gikk vel helt bra frem til etter høstferien, jeg holdt på å hyperventilere og få angst anfall flere ganger før høstferien, men jeg begynte bare å skulke for jeg klarte ikke å være i klasserommet, eller på skolen i det heletatt.

Til slutt bestemte rådgiver å sende meg til psykolog, jeg prøvde, men det fungerte ikke. Mamma hadde tatt en avgjørelse som jeg ikke visste om, hun ba meg slutte på skolen, og jeg fikk sjokk, for jeg hadde fått beskjed av psykolog, at jeg kunne ta noen fag om gangen. Eller bare ta allmenn fagene, så kunne jeg ta andre fag året etter, men mamma var fast bestemt på at jeg ikke sku gå der, vi var hos rådgiver, og jeg fikk noen dager for å være hjemme, til å tenke litt etter om jeg ville slutte. Onsdagen den uken dro jeg og mamma på skolen, da fikk vi rett i fleisen av rådgiveren, at hun hadde ringt den læreren jeg hadde på ungdomskolen, og hun spurte om jeg hadde hatt det vannsklig på hele ungdomskolen, og da hadde han svart at jeg grein hele 8, 9 og 10. Da blei jeg grådig sur, og sa det rett til rådgiveren, at det ikke var sant, og at det var sånn at dem ikke ville hjelpe meg når jeg hadde det vannsklig og trengte hjelp til fagene.

Nå går jeg til psykolog en gang i uken, trener ikke lenger pga skade i ankelen og at jeg ikke helt tørr, fordi jeg sliter psykisk. Jeg sitter for det meste hjemme fordi alle di jeg var venner med har sine egne venner og har andre ting å gjøre. Jeg holder meg unna Høland, for jeg takler ikke noen av folkene som bor der, og som har ødelagt hele skolelivet mitt. Jeg studerer ved Nki nå så jeg får meg en utdannelse, noe som er ett fint alternativ for meg som ikke klarer å gå tilbake til skolen, jeg prøvde meg på vgs to ganger, men det gikk heller ikke. Jeg har veldig lyst til å gå på offentlig skole og skulle virkelig ønske jeg kunne klare det.


På mail 05.11.09

Heisann.
Godt at dere vil gjøre noe med mobbingen. Ser at dere også nevner mobbing fra lærere, flott.
 
Jeg er mor til en gutt som går i 5.klasse.
Et par måneder etter han begynte i 1.klasse, fikk jeg tlf fra hans lærer.
Tiden etterpå har vært som et stort mareritt! Han ble trakassert på det groveste i 4 år.
Når han begynte i 5.klasse, fikk han ny lærer, så nå går det mye bedre. Nå tør han også snakke om hva som har skjedd.
 
Grunnen til at jeg visste at noe var galt, var at lærer fortalte oss det selv. I møte med skole og diverse andre instanser, nektet hun på at hun hadde tatt kontakt med meg og på at hun hadde gjort de tingene hun hadde fortalt meg.
En annen grunn til at vi visste at ting var galt, var at gutten fikk søvn-problemer, hadde mareritt, gråt mye og nektet å gå på skolen.
PPT kunne bekrefte at denne læreren var et problem, men de kunne ikke gjøre noe. ? Rektor støttet læreren og skolesjefen sa at han ikke kunne overstyre lærer.
På fylkesplan anbefalte de meg å ta alt skriftlig til skolen, men vi begynte å bli redd for at alt dette skulle gå ut over gutten.
Når gutten senere begynte å få epileptiske anfall, ble det enda større problem. Læreren nektet å ta hensyn til at han hadde epilepsi (Vi hadde ikke skikkelig diagnose, for det går ofte en god stund før diagnosen på epilepsi-pasienter er på plass). Han fikk kjeft for at han ikke å fulgte med i timene.
 
Jeg liker ikke å lage bråk. Jeg er også redd for å si for mye, for da kan det gå ut over barnet.
Gutten min er en grei gutt som pleier å få skryt over at han oppfører seg pent. Jeg har faktisk fått henvendelser fra foreldre til andre gutter i klassen med spørsmål om de kan låne gutten min både ettermiddager og til turer familiene skal ha. De sier han er så kjekk å ha med å gjøre og at guttene deres ønsker å være med min gutt.
Jeg kan derfor ikke forstå at han kan være en som provoserer fram noe på skolen.
 
Det læreren forteller at hun gjør, er at hun "tar ham" kraftig for små ting. Han hadde f.eks. i 2.klasse tegnet på et viskelær som var skolen sitt. Først ville han ikke inrømme at det var han som hadde tegnet. Da hadde hun fått med seg 2 andre elever som gikk rundt i klasserommet for at de 2 sammen med lærer skulle finne ut hva som hadde skjedd. Disse elevene kom fram til at det måtte ha vært min gutt som hadde gjort det. Hun presset deretter fram en tilståelse, mens hele klassen var vitner. Hun sa til meg: "Han forsto det nok, for han begynte å gråte tilslutt!" Senere på dagen måtte han stå foran hele klassen mens hun fortalte at han hadde stjålet (altså tegnet på viskelæret) og løyet (ikke fortalt hva han hadde gjort) og at det var galt.
 
Dette er bare et lite eksempel. Men sånn skal ikke en gutt på 7 år behandles. Egentlig så behandler man ikke noen på den måten.
 
Det blir nesten aldri snakket om mobbing fra lærer.
Dette er et kjempeproblem der barn og foreldre står helt alene. Vi er prisgitt en rektor som tørr å ta tak i problemet. Selv om rektor prøver å gjøre noe, så er det likevel ikke en selvfølge at det lar seg ordne. Lærere er veldig beskyttet i sitt yrke.
 
Tenk om dette problemet kunne bli belyst, både politisk og via media!
Det burde finnes et "organ" der foreldre og elever kunne henvende seg når slike problemer oppstår.
 
Jeg prøvde å finne en måte å maile til Mette Hanekamhaug på Stortinget siden jeg ser at hun er opptatt av mobbe-problematikken, men fant ikke noe mail-adr.
Jeg klarer ikke å stå fram i media pga hensynet til gutten min, men håper så veldig at noen kan sette søkelyset på at lærere også mobber, ikke bare elever.
Det er ikke alltid enkelt å bytte skole. Min gutt hadde heldigvis gode venner i klassen, og skulle han bytte skole, så hadde han fått veldig lang skolevei. Jeg vurderte å holde ham hjemme, men var ikke psykisk sterk nok.
 

Takk for innsatsen dere gjør.

Hilsen en sliten mor med en liten gutt som sliter med selvbildet sitt J


 



30.10.09


Rektorens rolle i skolen.

Høsten har kommet og ett nytt skoleår har begynt, og våre barn har mye og lære igjen, og bra er jo det for deres fremtid. Men hva med de barna som ikke greier og ta så

mye lærdom til seg for att de sitter blant annet og gruer seg for friminuttene med mobbing, igjen?

Er det mange som egentlig vet hvor mange mobbeoffer som får foreldrene til og kjøre seg til skolen i stedet for og gå eller ta skolebussen pga mobbing, og  da i siste liten før det ringes

inn, så de slipper det friminuttet i alle fall.

Det er jo så att en del rektorer  fortsatt fornekter dette alvorlige problem som trolig skjer på deres skole? Hvorfor er det så vanskelig for en del rektorer og ta til seg problemet når de får beskjed om att det skjer på deres skole, og hvorfor ser de på mange ganger mobbeofferets foreldre som det store problemet som gir beskjed om hva som skjer med barnet deres , og ikke selve mobbinga som skjer  ,ja en må jo undre seg.

I slike saker så er selve tiden imot en for att skaden kan bli ganske omfattende både på mobbeoffer og den personen som mobber. Dette gjelder ca 40.000 barn og ungdommer som blir mobbet her i Norge, skremmende store tall. Så lenge rektoren nekter for fakta så er jo skolen en tumleplass for mobberen og trolig utvikle en kriminell løpebane for sin egen fremtid, og att mobbeofferet får en psykisk knekk som kan slå ut senere i livet. Begge sider får en uheldig start i livet sitt her på skolen hvis det ikke blir grepet inn .

Hvor mye mobbing skal skje på en rektors skole uten særlig innsats ifra selve rektoren før rektorens stilling bør taes opp til vurdering? Ja det er vel en del  som reagerer veldig på så krasse ord, men er de egentlig så harde når man tenker på hva en del rektorer lar vær og gjøre for mobbeofrene når de får beskjed om hva som skjer? Hvor stor skade gjør ikke de ved sin passivitet for og berge sin egen fasade! De ødelegger jo tusenvis av familier i tillegg.

Når en sykepleier har ansvaret for en pasient med for eksempel ett operasjonssår og sykepleieren ikke renser såret ordentlig og det setter seg infeksjon i det, og det samtidig skjer andre pasienter også som sykepleieren har ansvaret for over tid, hva skjer da! Er det ikke nærliggende og tro da att  avdelingslederen setter seg ned med den sykepleieren og finner ut hva sykepleieren gjør feil. For det kan jo bli katastrofalt hvis sykepleieren fortsetter og gjøre samme feilen hele tida. Og hvis ikke sykepleieren greier og forstå feilen en gjør, så er det kansje best att sykepleieren slutter, ikke sant? Er det ikke slik for rektorer også, før den store skaden skjer med barna, på deres skole ! For hva er vitsen att barna er på skolen når de ikke greier og lære noe når redselen tar for mye over hånd i stedet, det er den som dominerer istedenfor skolefaget.

Rektoren er jo sjefen på skolen, og en del rektorer ødelegger jo for en del lærere også som vil gjøre en innsats for dette store samfunnsproblemet vi har i dag. Mange foreldre gir jo opp etter møte med rektoren og blant annet flytter sitt barn på en annen skole, er det riktig? Er det ikke rektoren selv som burde vurderes i sin stilling og heller sette inn en rektor som vil jobbe nettopp på denne skolen og bekjempe dette problemet. For det er jo så mange rektorer som er flinke, og ikke minst VIL gjøre en god jobb innen mobbing.

Det er mange eksempler på hvordan foreldre har blitt møtt av rektoren når de har kommet på skolen for og informere hva som skjer deres barn, her er noen eksempler; “På min skole skjer det ikke mobbing så sier du noe annet så er det din vurdering som er helt feil”, “Vi kan ikke ordne opp problema dere foreldra imellom”, “Nei deres barn  mobber ikke, for den ene av foreldrene er jo så flink i dugnad her på skolen”, Du må ikke tro du kan komme på min skole og holde på slik”. “Forresten ditt barn tåler heller ikke så mye, litt må jo det tåle også”.  Ja dette er klare fakta i noen av dagens skoler, og mildt sagt skremmende for våre barn og deres fremtid. For hvilken signaler gir sjefen på skolen her til barna, jo att det ikke er vits i og stå på for dine menneskerettigheter/menneskeverd, og den her gangen på skolen.

Er det så att foreldre skal si til sitt barn som blir mobbet, att dette må det finne seg i bare, dette må det tåle!!!

Vi leser og ser om flere voldshandlinger i nyhetene, men har vi tenkt  over hvor denne volden har startet en gang, hvor den kansje fikk en begynnelse?

Hvordan er det ikke for oss voksne som er par for eksempel, hvis det er slik att den ene i par forholdet hakker, kjefter og bruker vold på den andre parten, er det ikke logisk da att mange tar ut skilsmisse for det att forholdet sliter en helt i stykker og ødelegger en som person. Jo det er jo ganske klart, ikke sant? Men hva med de 40.0000 barn som får gjennomgå slikt hver dag i mange år på skolen, og ikke har noen sjanse for og komme ut av det, er helt avhengige av voksne som gjør noe!! Hvordan , og hvorfor, skal de holde ut slikt, og så bli ødelagt fordi att voksne ikke kan ta sitt ansvar alvorlig nok! Hvorfor skal de få beskjed om og tåle såkalt ”litt”? Er ikke de ordene og ett overgrep mot barna?

Det er grovt og si noe som att deres barn må tåle “litt” når foreldre kommer til skolen, som også koster foreldrene en del og gjøre, for og si hvor vondt deres barn har det i skolen til den rektoren. Men det IKKE rektoren ser , er og høre den angsten mange barn har fått etter hvert pga mobbingen, og redselen for og legge seg om kvelden pga av de gjentatte marerittene som barnet har. Er det “litt” det også? Og ca 15% av de 40.000 mobbeofrene tenker, og prøver, på selvmord.

Jeg er ute etter konkrete og vedvarende løsninger, jeg er ute etter att vi voksne må ta vårt ansvar for barna våre ,og her på begge sider, og finne en løsning som alle kan leve godt med, og da mener jeg  barna først og fremst så klart , men også skoler og foreldre som styrer dette her. Vi må være lydhøre for ett slikt alvorlig samfunnsproblem, slik att det ikke utvikler seg negativt mer for alle parter.

Det er jo store tall allerede med 40.000 som blir utsatt for dette hver dag, vi må ikke være med og la det utvikle seg til 50.000 og mer.

Vi må få frem kampånden , og samarbeidsviljen, for og få bremset og stoppet dette i skolen,for husk skolen skal være der for barna. For det er jo slik att vi skal lære våre barn respekt for hverandre, men da må også,spesielt rektoren ,vise respekt for foreldrene som kommer og legger frem når deres barn blir mobbet, ikke avvise det, det er ikke respekt, og aller minst mot mobbeofferet


Peggy Søvik

oppgitt navn  med tillatelse

                                     


09.09.09

 

 

Jeg ble mobba omtrent hele barneskolen. Gikk i perioder på hvor ille mobbinga var. De periodene jeg ble baksnakka og jenta (vi kan kalle henne "Nina") som mobba meg "stjal" vennene mine og jeg måtte være alene i hvert eneste friminutt og ble ofte slengt dritt til, taklet jeg det ikke særlig bra. Disse periodene tenkte jeg på å drepe meg selv en del, men jeg turte aldri å ta det første steget. De periodene som ikke var så ille og jeg faktisk var sammen med noen, begynte jeg å snakke med dem om hvor urettferdig jeg synes "Nina" var. Men da perioden da jeg ble helt alene igjen kom, sladdra de til "Nina" og "Nina" gikk til lærerene. Dermed fikk jeg skylda for å mobbe henne. Fikk mye skjeft og ble ofte tatt ut av timen for å si "unnskyld". Jeg synes det var utrolig dårlig gjort å bli behandla på denne måten av voksne, da mista jeg rett og slett tilliten til lærerene.
Jeg prøvde å si ifra om dette hjemme, men foreldrene mine trodde på lærerene mine og mente at jeg løy. Men jeg ble slått og ikke behandla særlig bra av mamma siden 3 klasse, men heldigvis er ting bedre nå. Men hvertfall så gjorde det at jeg ikke likte "Nina", mamma enda mere sint på meg.

Senere i 4 klasse (tror jeg) kom det en ny jente i klassen (vi kan kalle henne "Hilde"), hun ble også veldig glad i å mobbe meg. Hver eneste dag, og jeg gruet meg til å gå på skolen. Prøvde å skulke, men da ble det bare enda større problemer hjemme. En dag da jeg satt på en huske og venta på at mamma skulle komme fordi jeg skulle ha konferansetime. Så kom "Hilde" og dro meg av huska. Jeg dunket ned i bakken og fikk et stort blåmerke, men hun begynte bare å le. Jeg gikk bort og tenkte om igjen og om igjen at jeg ikke skulle gråte. Så ble jeg sittende å se på "Hilde" og hun jeg trodde var bestevenninna mi, huske frem og tilbake og le og kose seg. Under konferansetimen tok jeg til meg mot og fortalte hva som hadde skjedd og læreren sa at han skulle snakke med henne. Jeg ble faktisk litt glad, endelig skulle jeg få hjelp til å få slutt på dette marerittet. Men læreren gjorde ingen ting! Absolutt ingen ting! Heldigvis så gikk den "Hilde" bare et år på skolen min, men jeg prøvde å ordne opp selv. Husker veldig godt da jeg spurte henne "Kan vi ikke heller bare være venner?" og hun sa "Jada", men det skjedde aldri.

Dette er bare to av mange situasjoner, der jeg mista tillit til voksne. Jeg hadde det ikke særlig bra hjemme heller som gjorde alt så mye vanskeligere. Da jeg kom på ungdomsskolen ble ting bedre, trodde jeg. Men mobbinga hadde gått så mye inn på meg at jeg begynte å utvikle angst, starta med selvskading og fikk alvorlige selvmordstanker som endte med selvmords forsøk.

Går i 10.klasse nå og sliter fortsatt, men nå har jeg endelig klart å legge mobbinga litt bak meg, jeg er kanskje ikke en av de som har opplevd grov mobbing, men det var ille nok for meg. Ord kan såre. Av og til begynner jeg å tenke på det som har skjedd igjen, og det gjør så vondt. Men jeg vet at de som mobba meg, ikke mobber noen andre lenger og har fått hjelp og det er jeg glad for. Jeg går selv til psykolog, og ser frem til et liv uten selvskading.

Mobbinga i min fortid har satt spor i meg, men alikevel har jeg vokst på det.

Hilsen meg

 

 

Nyeste kommentarer

29.09 | 16:14

låne! låne!! låne!!!
Leter du etter et anerkjent og akkreditert privat lån selskap som gir lån for livstids mulighet. Vi tilbyr alle typer lån på en veldig rask

...
18.01 | 12:14

Helt enig. denne siden suger

...
18.01 | 12:09

faen ta dere! idioter

...
17.12 | 06:48

Do you want to be a member of Illuminati as a brotherhood that can make you rich for ever and it can also make your name famous and power to control people in high places in the worldwide.are you a Politicians,Musicians,Business Man/Woman,student,here is

...
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE